Unnskyld, unnskyld, unnskyld!

Okey, jeg sier det like godt som det er; jeg har ekstremt dårlig samvittighet for at jeg (litt for) ofte deler politiske saker på Facebook. Jeg vet at veldig mange av mine venner ikke er spesielt interessert i det jeg legger ut, og at jeg helt sikkert kan fremstå som en litt slitsom og overengasjert Facebook-venn..

Trykk play på videoen før du leser videre (for ekstra effekt).

 

c3nScN89Klo

Jeg har til og med forsøkt å begrense meg det siste året, bare så dere vet det. Men det er ikke alltid så lett når man først er litt i overkant engasjert i politikk. I tillegg er dere sikkert mer enn én som er uenige i det jeg tenker, skriver og deler. Jeg har full forståelse av at jeg kan ha irritert enkelte grenseløst, men dere skal vite at jeg gjør det fordi jeg brenner for noe.


Dette året er det stortingsvalg og for meg og mine likesinnede er det som å ha julaften, bursdag, julebord, påskeaften, VM-finale i fotball og bryllup samtidig! Jeg kjenner at jeg er ekstremt spent på resultatet og om vi kan få en ny regjering på plass (mer etter min smak) til høsten.

I den forbindelse vil jeg advare dere alle om at jeg kommer til å bli betydelig mer aktiv i sosiale media de kommende månedene. Og ja! Jeg har dårlig samvittighet for det!

Men jeg kan ikke la være. Jeg har store planer om å bidra med det jeg kan bidra med for å kunne se mitt Arbeiderparti ved roret etter valgdagen den 11. september (ja, det er den datoen) i år!

Jeg er møkk lei retorikken til de som i dag styrer landet vårt, og jeg har fått nok av skeivfordeling og større forskjeller på folk i dette landet! Nå er pølsa skikkelig kokt, og jeg har altså skumle planer om å være med på den kampen..

Så jeg må bare beklage på forhånd. Jeg kommer til å bli litt mer slitsom, litt mer pågående (ikke frekk) og litt mer aktiv enn det dere er vant til på Facebook. De av dere som ønsker det kan selvsagt ignorere alt jeg kommer med, eller skjule innhold fra meg til valget er over. Men dere er herved advart!

På forhånd;

unnskyld, unnskyld, unnskyld (men jeg kan ikke la vær)!

Personangrepet i Berg.

Denne uken benket jeg meg foran skjermen for å få med meg streamingen av kommunestyremøtet i vår nabokommune Berg. Etter en lang prosess skulle vi få endelig svar på hvor Berg Kommune sto i forhold til en eventuell sammenslåing med Lenvik og Tranøy. Torsken Kommune hadde noen få dager i forveien gitt oss et klart og tydelig nei, så spenningen knyttet til avgjørelsen i Berg var til å ta og føle på.

Jeg har tidligere sagt at jeg ikke har troen på tvang i vår region. Det begrunner jeg i den sterke motstanden som har kommet til overflaten gjennom folkeavstemninger, leserinnlegg og andre ytringer fra folket og fra flere lokalpolitikere. Jeg er redd for at hvis Senja-kommunene blir sammenslått ved bruk av tvang, så ville dette ført til store samarbeidsproblemer innad i den nye kommunen. Problemer som ville ført til ytterligere splid og elendighet, noe vi absolutt ikke trenger.


 

Som sagt så benket jeg meg foran skjermen for å se hva politikerne i Berg skulle komme fram til. Etter ikke lenge forstod jeg at hovedfokuset fra flere medlemmer i kommunestyret i Berg ikke var å fremsette de beste argumentene for sitt syn på kommunereformen. Hovedfokuset var på en enkelt person i kommunestyret, og hans rett til å få utøve sin plikt som folkevalgt.

Det var en tarvelig seanse vi ble vitne til. Privatlivet til en enkelt representant ble brutalt brettet ut til offentligheten. Det var ikke hvem som helst som fikk merke vreden til flere av sine kolleger i kommunestyret, men varaordfører (og tidligere ordfører) Guttorm Nergård. Nevnte Nergård har i løpet av prosessen stått fram som en ja-mann når det kommer til kommunesammenslåing. Han har en rekke ganger bekjent sitt syn om at han har kommet fram til at Berg står bedre sammen med de andre Senja-kommunene, enn om de står alene.

Denne konklusjonen deler tydeligvis et knapt flertall i Berg Kommunestyre. Derfor ble det tydelig at Nergårds stemme ville bli av avgjørende betydning. Men i stedet for å argumentere på en saklig måte valgte flere i kommunestyret å dra fram Nergårds privatliv som et argument i favør av at Nergård ikke var habil i saken, og således ikke burde få lov til å avgi sin stemme. Saken er den at Nergård tydeligvis har fått seg en kjæreste i nabokommunen Lenvik, og at han tilbringer en del tid der med henne. Nå var det flere i kommunestyret i Berg som mente at han hadde tilbrakt så mye tid utenfor Berg at han rett og slett kunne hute seg ut av kommunestyret. Nergård på sin side sa at han fortsatt har postadresse i Berg, og at han også akter å ha det i framtiden.

Denne seansen varte alt for lenge, og var preget av ufinheter og manglende profesjonell oppførsel. Jeg har enkelte ganger opplevd tøffe tak i politikken, men jeg har aldri sett maken til kvalmende oppførsel i et politisk organ. Nergård har tross alt hatt sitt virke i Berg i 40 år, han har bidratt aktivt i felleskapet på flere arenaer, og han har vært en fremragende representant for Berg Kommune utad. Jeg deler ikke alle meningene til Nergård, men jeg har respekt for innsatsen og den jobben han har gjort for sine sambygdinger gjennom en årrekke.

Hvis dette er nivået på debattene i Berg Kommunestyre, så må jeg ærlig innrømme at jeg er bekymret for hvordan en ny Senja Kommune vil framstå, om Berg skulle bli en del av den. Jeg er dypt rystet og sjokkert over at man velger å angripe en person offentlig på denne måten. Det er langt under beltestedet. Hvis vi skulle ha sittet og fundert på hvor alle politikerne sover om natta, sitte å regne ut hvor de sover mest, for så å tvangs-innmelde dem i den kommunen -samtidig som man stripper dem for alle verv de tidligere har hatt,  ja da tror jeg vi ville hatt en rimelig kaotisk situasjon i Lenvik også. I vårt kommunestyre er det meg bekjent flere som blant annet studerer (eller pendler) utenfor Lenvik, og som av den grunn er mer borte fra Lenvik enn det Nergård er borte fra Berg.

Til slutt måtte ordføreren informere kommunestyret at de ikke hadde anledning å fjerne Guttorm Nergård fra kommunestyret. Dette etter at ordføreren hadde fått klar beskjed fra Fylkesmannen per telefon. Jeg tror ordføreren, og flere med han, var flau over det spillet som hadde foregått i all offentlighet.

Enden på visa var at Berg Kommunestyre valgte å ikke ta et valg. De lar Stortinget avgjøre kommunens skjebne. Dette kan man synes det ene og det andre om, men jeg har en viss forståelse for at man ikke ønsker å ta en kontroversiell avgjørelse. Spesielt om denne type personangrep er standarden.

Dette var triste greier.

 

 

Ordfører Sivertsen er gnien mot ungdommen.

Lenvik Kommune kan vise til et driftsoverskudd på litt over 9 millioner kroner i 2016. Det er flott, og det viser at vi er der vi burde være. Dette gir oss en mulighet til å bygge opp disposisjonsfond, som igjen gir oss en trygghet for framtidig drift og investering.


 

Prioriteringene er selvsagt noe ulike fra parti til parti, men alle ønsker å kunne vise til et slikt driftsoverskudd. For Arbeiderpartiets del mener vi for eksempel at det er viktigere å bruke penger på å øke grunnbemanningen innenfor omsorgstjenestene enn å sjalte så mye som mulig av helsetjenester ut til det private, slik posisjonen i Lenvik (Høyre, Frp, SP og KrF) gjør.

Men slik er det, og det må vi som opposisjonsparti bare akseptere. Det jeg ikke aksepterer er når vi kommer med gode og konstruktive forslag, som vil gjøre Lenvik til et bedre sted, og blir avvist uten noen god forklaring.

Dette skjedde i desembermøtet da Arbeiderpartiet foreslo å gi Barn og unges kommunestyre en ekstra bevilling på beskjedne 25.000,- kroner. Dette gjorde vi fordi ungdommen har gitt uttrykk for at de ønsker å samles en til to ganger ekstra i året i tillegg til de to BUK-møtene de har per dags dato.

Vi i Arbeiderpartiet visste at Lenvik hadde økonomi til å gi ungdommen denne beskjedne summen, og vi regnet faktisk med at posisjonen i Lenvik ville kunne se forbi at forslaget kom fra et opposisjonsparti siden forslaget i seg selv var godt. Der trodde vi feil.

Ordfører Sivertsen liker å snakke om satsingen på barn og unge i Lenvik i sine taler, men når det kommer til stykket ønsker han ikke å prioritere denne gruppen. I september 2016 hevdet Sivertsen at økonomien i Lenvik var så dårlig at han ønsket å legge ned en barnehage for å spare penger. Dette lyktes heldigvis ikke ordføreren med, mye på grunn av et enormt engasjement fra folkedypet.

I dag bruker Lenvik mye mindre på skoler og barnehager enn sammenlignbare kommuner, noe som er lett ironisk fordi Lenvik liker å profilere seg som en kommune som satser på barn og unge. Dette er helt klart ikke tilfelle -legger man budsjettet til grunn.

Arbeiderpartiet i Lenvik kommer til å foreslå å bruke skarve 25.000,- ekstra på ungt demokrati (Barn og unges kommunestyre) ved enhver anledning framover, helt til ordføreren gir seg. Det gjør vi fordi vi lytter til ungdommen og fordi vi mener ungdom burde være et viktig satsingsområde i vår kommune. 

Hører du, Sivertsen? Vi gir oss ikke!

#ungdom #barnebyen 

Én milliard i skatteletter til de 50 rikeste i landet.

Ja, du leste riktig. Siv Jensen og Erna Solberg har prioritert 1 milliard i skatteletter til de 50 rikeste personene i landet. Det er bekymringsverdig at de ikke forstår at vi trenger disse inntektene for å kunne tilby gode tjenester til alle.

Dagens regjering bestående av Høyre og Fremskrittspartiet, har nemlig prøvd å få til et aldri så lite kunststykke. De ville skape bedre offentlige tjenester samtidig som de skulle ta ned inntektene ved å gi de rikeste i landet store skattekutt. Dette er selvfølgelig ikke mulig, derfor har Jensen og Solberg forsøkt å «glatte over» dette mattestykket ved å delvis tømme oljefondet. Altså ved å bruke de pengene vi skulle spare til fremtidige generasjoner når oljeeventyret hadde nådd sin ende.



Siv og Erna hevder at deres enorme kutt i formueskatten kun vil føre til høyere investeringer i næringslivet. Dette er åpenbart ikke helt riktig. Under regjeringen Stoltenberg hadde næringslivet i Norge mye mer å vise til, spesielt når det kom til skapte arbeidsplasser. I dag viser det seg at regjeringens kutt ikke har ført til mye annet enn å øke formuene og den økonomiske maktkonsentrasjonen blant de rikeste i samfunnet. Med andre ord sitter rikingene på utbyttet sitt som videre fører til at forskjellene mellom folk blir større. På toppen av dette blir de offentlige tilbudene dårligere på grunn av mindre inntekter til fellesskapet.

Nå vil mange tilhengere av den blåblå regjeringen si at masse faktisk har blitt bedre, samtidig som de samme tilhengerne ofte sier at regjeringen er offer for den mye omtalte «oljekrisen». For å ta det siste først; regjeringen Stoltenberg hadde en mye større krise å forholde seg til, nemlig «finanskrisen». Arbeiderpartiet, Sv og Sp løste dette i felleskap ved å investere tungt i det offentlige. På denne måten dryppet det millioner på næringslivet som i «kriseperioden» opplevde at kommuner, fylke og stat hadde penger å bruke på prosjekter der de trengte næringslivets involvering. 

Så over til hva regjeringen faktisk har gjort. Helsereformen, som i stor grad er Frps hjertebarn, har vært en fiasko uten like. Den er så dårlig at selv Carl I Hagen er en av dens største kritikere. Videre har de satt rekord i bompenger, økt drivstoffavgiften, økt matmomsen, økt momsen til kollektivtransport, økt moms til kultur og idrett. De har gjort arbeidslivet hardere for arbeidstakerne ved å rasere arbeidsmiljøloven. De har utarmet kommunene økonomisk og de har satt i gang en mildt sagt forvirrende kommunereform. Hva er den røde tråden her? Jo, det er de fattigste og middelklassen som burde føle seg lurt. De pengene Erna og Siv lovde «folk flest» har havnet i lomma på de aller rikeste i landet. Det er fakta.

Vi i Arbeiderpartiet har vært ærlige på at vi kommer til å skjerpe skattepolitikken om vi vinner valget i 2017. Vi har også sagt at de som tjener under 600.000,- i året ikke vil få økt beskatning. Vi ønsker å føre en politikk der man yter etter evne. Det vil si at de som tjener mest og har det best, også må innfinne seg med å bidra mest. Det er kun på denne måten vi har reelle muligheter til å skape gode offentlige tjenester til alle. Vi kan ikke investere hvis pengene ikke er der, og oljefondet varer ikke evig. 

Det skal være fullt mulig å bli rik i dette landet, og vi vil alltid måtte akseptere at det finner forskjeller i vårt land. Arbeiderpartiet er imidlertid klar på at alle bør ha like muligheter. Om du kommer fra nord eller sør, har ressursterke eller mindre ressurssterke foreldre, er kvinne eller mann eller om du er mørk eller lys burde ikke ha noe å si for dine muligheter til å lykkes. Det er derfor Arbeiderpartiet vil kjempe for en mer rettferdig skattepolitikk, og ikke for en skattepolitikk som fører til økte forskjeller!

 

#skattepolitikk #rettferdighet #likemuligheter

The times they are a changin'

Det politiske debatt-klimaet er etter mitt syn på et katastrofalt bunn-nivå. Kommentarfelt-sjargongen er et kapittel for seg selv, der personhets, beskyldninger, konspirasjoner og annet ubegrunnet tøv har fått fritt spillerom. Det er imidlertid ikke dette jeg er aller mest bekymret for. Sosiale media har gitt alle et talerør, og da må man forvente en del grums. 

Person-hets og trusler er imidlertid aldri greit. Det må vi alle ta avstand fra. Så får vi heller leve med at enkelte debatt-tråder på sosiale media ikke fører så mye godt med seg. Det at debatter preges av lite kunnskap eller konspirasjonsteorier er i seg selv ikke farlig.

Problemet oppstår når denne typen argumentasjon tas opp i det politiske miljøet og brukes av de som i mange tilfeller skal treffe politiske avgjørelser. Det er en effektiv måte å ta livet av en ellers interessant debatt, eller å få den til å handle om noe mye mindre viktig enn det debatten egentlig handlet om.

Vi ser det i rikspolitikken, der spesielt politikere fra Frp benytter seg av denne strategien. Ofte gjør de dette for å tåkelegge saken. Vi ser at det ofte i saker der Sylvi Listhaug kommer i et dårlig lys trekkes i "nødbremsen". Nødbremsen er i veldig mange tilfeller "Offer-rollen", eller det kan også være utspill der man forsøker å sette motpartens motiver i tvil (konspirasjonsteorier). 

Det å få en dårlig og nærmest tapt sak til å handle om person og ikke sak er et effektivt grep. Nevnte Listhaug og Per Sandberg fra Frp er eksperter i dette. Motpartens "kritikk" blir omgjort til "person-hets", slik at debatten ikke lenger skal handle om det saken i utgangspunktet handlet om. Plutselig sitter vi og diskuterer om statsråder er utsatt for person-hets i stedet for å fortsette å debattere den originale saken.

Offentlige personer bør tåle noe mer enn den gjennomsnittlige mannen på gata. Klart finnes det grenser også her, men generell kritikk må ikke misforstås som person-hets. Vi er i ferd med å skape et politisk klima der enkelte politikere er skjermet fra enhver kritikk fordi de alltid påberoper seg offer-rollen. Dette gjelder i all hovedsak høyre-siden i norsk politikk. På den andre siden er det fritt frem å kalle de på venstre-sida for "landssvikere" eller andre skjellsord. 

Jeg føler at det nå har gått for langt. I en lokal sak nylig, der jeg kun hadde diskutert sak, ble jeg selv beskyldt for person-angrep fra en lokal Frp-politiker. Dette var jo helt åpenbart ikke sant. Heldigvis virket lokalavisen til å forstå dette, og lot derfor ikke det bli hovedvinkelen på saken. Ytringsfrihet er viktig, men den må gjelde for alle. Kritikk er ikke hets.

I dag synes det som om ytringsfriheten i form av kritiske utsagn kun er forbeholdt høyre-siden. Hvis venstre-siden agerer på samme måte er kritikk blitt til person-angrep. Hvor er logikken i dette? Og hva skal vi mene om de største kommentarfelt-kongene som i det ene øyeblikket hyler ut om ytringsfrihet - og i det andre øyeblikket forsøker å stumme motparten? Skal ytringfriheten kun gjelde for noen, ikke alle?

I en tid der uroligheter preger verden kan det være greit å finne trøst i gode gamle Bob Dylans ord; The line it is drawn, The curse it is cast, The slowest now, Will later be fast, As the present now, Will later be past, The order is rapidly fading, And the first one now will later be last, Cause the times they are a-changing.

Med de ordene ønsker jeg dere alle et riktig godt nytt år!

#offerrollen 

Årets politiske mageplask.

I møtet i utvalg for oppvekst og kultur i Lenvik Kommune den 17. november ble undertegnede satt helt ut av spill. Fremskrittspartiets Ida Gårseth Hov dro opp en uttalelse som hun ønsket at utvalget skulle stille seg bak. Det er ikke så overraskende i seg selv, men da jeg og min kollega i Arbeiderpartiet leste uttalelsen trodde vi aller først at det hele var en fleip.



Her hadde altså Gårseth Hov sittet hjemme og tryllet fram en fantasi om at NRK Super skremte vettet av alle barna i Norge. Det var NRK Super sin feil at barn i landet hadde et forvaklet syn på presidentvalget i USA og at mange barn av den grunn fryktet 3. verdenskrig!?!

Jeg tok dette som et litt dårlig og smakløst forsøk på humor, helt til representantene i Høyre, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Lenviklista begynte å uttrykke vill begeistring for uttalelsen. «Nå var det nok! Vi skal sette NRK Super på plass!» Til min store forskrekkelse signerte alle de nevnte partiene under uttalelsen, og kun Arbeiderpartiets representanter stemte mot. 

Da uttalelsen skulle behandles i Kommunestyret den 15. desember var jeg (ikke helt urimelig) engstelig for om vi kom til å vedta noe så fantastisk tullete som det denne uttalelsen er. Dette er nemlig det aller verste jeg har lest som er skrevet av en politiker i Lenvik. Uttalelsen er for det første uriktig. Det er ikke noe galt med NRK Super sine sendinger, og de skremmer i alle fall ikke vettet av barna i dette langstrakte landet.

For det andre er uttalelsen et direkte brudd på Grunnloven, pressefriheten og ikke minst; en kraftig misforståelse på hvordan et demokrati skal fungere. I uttalelsen har Gårseth Hov brukt formuleringer som at hun ber NRK «selektere» innholdet i sendingene sine. Dette er beskjeder vi kun hører ledere i mer suspekte og anti-demokratiske stater benytte seg av. Politiske organ skal ikke under noen omstendigheter instruere pressen.

I Kommunestyret den 15. desember var jeg med andre ord lett engstelig for at vi skulle dumme oss ut nasjonalt ved å vedta denne uttalelsen. Heldigvis hadde representanten Rognli sammen med ordfører Sivertsen  (begge Høyre) sett det samme som meg. Uttalelsen måtte stemmes ned. En etter en gikk representanter i kommunestyret opp på talerstolen og sa klart i fra at denne uttalelsen var et feiltrinn.

Jasmin Agovic Nordaas hadde et glimrende innlegg om de juridiske bruddene ved uttalelsen. Selv Frps gruppeleder, Line Miriam Sandberg, måtte innrømme at uttalelsen innehold for mange feil. Da avstemmingen var over hadde alle representantene i kommunestyret vendt tommelen ned for uttalelsen. Med andre ord ble dette årets største politiske mageplask i Lenvik. Jeg har aldri før opplevd at en uttalelse som er fremmet i kommunestyret har fått 0 stemmer.

Stian Rokstad fra SV sa det best fra talerstolen da han poengterte at vi tross alt debatterte, i en tid der ytringsfriheten og pressefriheten er under alvorlig press, blant annet på grunn av Trump, en uttalelse som gikk på å begrense medias frihet. «Say no more», sa Rokstad, og det trengte han heller ikke.

Til neste år bør vel enkelte kvalitetssikre forslagene sine litt bedre. Dette var flaut, men kunne fort blitt enda flauere om vi hadde vedtatt uttalelsen. Men sånn «går no dagan". Snart er det et nytt år. Det blir spennende å se hva neste krumspring blir. God jul!

#lenvik #lokalpolitikk #pressesensur #nrk #nrksuper #supernytt 

Barna, foreldrene og de ansatte i Berglia fortjener et klart svar!

Førstkommende torsdag skal Berglia Barnehages skjebne avgjøres i kommunestyret i Lenvik. Prosessen som nå har vart i hele høst kan endelig få sitt punktum. Etter at utvalg for oppvekst og kultur dro Berglia Barnehage opp av hatten, i en sak der Rådmannen hadde foreslått nedleggelse av Øvre-Hamna Barnehage, har høsten vært tung for mange. Mens saken stadig har tatt nye vendinger, har foreldre, barn og ansatte kjent på en usikkerhet som for mange har vært svært belastende.

Fremtidsutsiktene til barnehagene i sentrum er svært gode.  I Styringsdokumentet fra Rådmannen (25/10-16) kan man lese følgende: "Ifølge SSB er det ventet en moderat utvikling i de yngste aldersgruppene i de neste årene. Fra 2016 til 2040 foreskriver SSB en vekst i aldersgruppene 0-5 år på 9,0 prosent". I samme dokument kan vi lese at vi i 2016 har 777 barn i gruppen 0-5 år i Lenvik Kommune, mens det allerede i 2020 vil være 801 barn i Lenvik i samme aldersgruppe. 

Barnehagene er selvfølgelig også nevnt i Telemarksforskning sin rapport fra 2015. Her vises det til statistikk som sier at antall barn i aldersgruppen 0-5 år kommer til å øke til 894 i 2030. Videre viser rapporten "Statusbilde for Lenvik Kommune" (vedtatt 25/6-15) at Lenvik har lave netto driftsutgifter i barnehagesektoren (i % av kommunens totale netto driftsutgifter.) Lenvik ligger på 13,5 % mot et landsgjennomsnitt på 14,4 %. Vi ligger sågar lavere enn snittet i Troms (som ligger på 13,8 %). Med andre ord bruker vi ikke for mye penger på barnehagesektoren.

I et innlegg i Folkebladet forklarer KrFs Janne Fyhn hennes valg om nedleggelse av Berglia med at hun baserer seg på fortidens tall. Altså at hun ikke tar hensyn til SSBs fremtidsanalyser. Dette er i beste fall en katastrofal vinkling på utfordringene i barnehagesektoren. Dette vil i klartekst sette Lenvik Kommune (eller framtidens Senja Kommune) i en vanskelig situasjon da vi om få år vil mangle barnehager til å ta i mot det økende antall barn vi med all sannsynlighet kommer til å oppleve i Lenvik, og i særdeleshet i sentrum.

Jeg og Arbeiderpartiet ønsker ikke å legge ned hverken Øvre-Hamna eller Berglia Barnehage. Vi ser helt klart at vi har behov for de barnehagene vi har i dag - også i framtiden. Det er på tide at politikerne i Lenvik tar de signalene de har fått denne høsten på alvor. Det er på tide at politikerne setter seg godt inn i tallmaterialet vi har tilgjengelig. Det er på tide at politikerne i Lenvik gir barna, foreldrene og de ansatte et klart svar. Det er på tide at politikerne vedtar å beholde barnehagene i sentrum. Ikke fordi det er det letteste valget, men fordi det er det klokeste valget!

Barnehager i Barnebyen.

I møtet i Utvalg for Oppvekst og Kultur den 3/11-16 (heretter UOK) gjentok posisjonen (Krf, H, SP og Frp) øvelsen de har holdt på med i høst, kalt barnehagenedleggelser. Sist gang måtte saken utsettes da det var usikkerhet om en heftelse på eiendommen der Berglia Barnehage ligger. Heftelsen er nå (tilsynelatende) fjernet, og posisjonspartiene kunne gjøre som de ønsket, nemlig å fjerne en barnehage i Barnebyen med et pennestrøk.


Skjermdump fra folkebladet.no


Jeg må imidlertid nevne at et av posisjonspartiene, Høyre, ikke deltok i behandlingen av saken i utvalget. Flertallet besto av en representant fra SP, en representant fra FrP og to representanter fra KrF. Mindretallet bestående av Arbeiderpartiets to representanter,samt Lenviklistas representant stemte i mot nedleggelse av barnehagen.Jeg regner likevel med at Høyre, iallefall foreløpig, stiller seg bak sine posisjonkolleger i utvalget all den tid de er en del av samarbeidet.

Så til saken. I møtet i UOK viste posisjonspartiene til en overkapasitet i barnehagene i Lenvik. Ja, det er riktig at vi har en overkapasitet enkelte deler av året, ut ifra inntakene og størrelsen på disse. Det er imidlertid verdt å nevne at hvis vi ikke hadde hatt Berglia Barnehage så sent som i februar 2016 ville vi hatt for få barnehageplasser i Lenvik. Det er derfor etter vårt skjønn viktig å se året som helhet slik at vi ikke ruster oss for de periodene av året det er lave inntakstall, men at vi ruster oss for å kunne betjene "toppene". 

I tillegg la posisjonen fram et bilde av at Lenvik som helhet, og spesielt sentrumsområdene, ville oppleve en nedgang i barnetallene frem mot 2040. Dette er direkte feil. I Styringsdokumentet fra Rådmannen (25/10-16) kan man lese følgende: "Ifølge SSB er det ventet en moderat utvikling i de yngste aldersgruppene i de neste årene. Fra 2016 til 2040 foreskriver SSB en vekst i aldersgruppene 0-5 år på 9,0 prosent". I samme dokument kan vi lese at vi i 2016 har 777 barn i gruppen 0-5 år i Lenvik Kommune, mens det allerede i 2020 vil være 801 barn i Lenvik i samme aldersgruppe.

I "Statusbilde for Lenvik Kommune" (vedtatt 25/6-15) kan man lese følgende: "Lenvik Kommune vil også i fremtiden kunne levere barnehagetjenester på dagens nivå. (...) ". I dette dokumentet pekes det imidlertid på at enkelte distrikter i Lenvik vil kunne oppleve synkende barnetall. Fylkesmannen uttaler seg slik i samme dokument; "I en utbygd sektor der alle barn har rett til barnehageplass, er det nødvendig at kommunen fremover har en robust og kompetent barnehagemyndighet". Videre viser dokumentet at Lenvik har lave netto driftsutgifter i barnehagesektoren (i % av kommunens totale netto driftsutgifter.) Lenvik ligger på 13,5 % mot et landsgjennomsnitt på 14,4 %. Vi ligger sågar lavere enn snittet i Troms (som ligger på 13,8 %). Med andre ord bruker vi ikke for mye penger på barnehagesektoren.

Barnehagene er selvfølgelig også nevnt i Telemarksforskning sin rapport fra 2015. Her vises det til statistikk som sier at antall barn i aldersgruppen 0-5 år kommer til å øke til 894 i 2030. Også her bygger fakta opp under det inntrykket vi i Arbeiderpartiet har hatt, nemlig at Barnebyen er i vekst. Disse tre dokumentene viser nemlig alle det samme. Vi kommer til å se en vekst i aldersgruppen 0-5 år fram mot 2040. Dette bygger under det inntrykket vi har om at satsingen på Barnebyen bærer frukter. Lenvik ser en jevn tilføring i barnefamilier og dermed også økte barnetall. Hvorfor skal vi da legge ned en barnehage i sentrum når det er nettopp her vi opplever størst vekst?

Akkurat nå er vi nede i en liten bølgedal. Denne bølgedalen med tanke på barnetall har SSB også spådd i sine beregninger. Men når vi finner tall i både Rådmannens styringsdokument, i kommunens statusbilde samt fra Telemarksforskning som tyder på at vi må forberede oss på vekst i framtiden, ja da er det uforståelig at posisjonen velger å rasere barnehagedekningen i Barnebyen Finnsnes. 

Etter at opposisjonen (AP og LL) hadde revet argumentene til posisjonen (SP, KrF og FrP) i fillebiter i det nevnte utvalgsmøtet (UOK),hadde posisjonspartiene bare ett argument igjen; "Vi må legge ned en barnehage fordi det koster så mye å renovere og vedlikeholde byggene." Vel, det kan dere gjerne si, men det som virkelig kommer til å bli dyrt er å bygge ny barnehage om 2-3 år. Vi er ikke rustet for å ta i mot det antallet barn SSB mener vi kommer til å få i 2020. Da foretrekker jeg og Arbeiderpartiet å investere de 5-6 millionene som trengs for å få bygningsmassen i god stand. Det at et bygg trenger vedlikehold kan ikke være et argument for å rasere barnehagesektoren. Det finnes, meg bekjent, ikke vedlikeholdsfrie bygg i Lenvik Kommune.

Vi i Arbeiderpartiet mener at vi kunne sett på driftsformen i Skogen Barnehage og i Furumoen barnehage, som en midlertidig løsning. Det er viktig for oss at dette ikke skaper problemer for ansatte eller barn (og foreldre) i de nevnte barnehagene. Rådmannen selv sier at dette vil spare oss for over 1,4 millioner kroner i årlige utgifter. Det positive ved å se på denne løsningen er at vi vil ha en ubrukt kapasitet i bakhånd - for fremtiden.

Svovelpredikanter og andre "profeter".

NRK Brennpunkt fikk mye oppmerksomhet rundt sin siste dokumentar som omhandlet den selvutnevnte profeten Jan Hanvold og hans virksomheter. Hanvold er mannen bak tv-kanalen Visjon Norge, en kanal jeg selv innimellom har kikket litt på, mest fordi jeg har hatt en lett ironisk distanse til denne type vekkelses-tv.



På Visjon Norge er Hanvold ofte å se. Han har gjester som gjerne er fullstendig enig med programlederen. For min egen del har jeg funnet humor i å se på de fårete glisene til Hanvold og hans gjester, der de sammen er så enige i både bibelforståelse og samfunnsanalyser at det tipper over i en slags humoristisk eufori.

Jeg har rett og slett ikke tenkt på at folk kan ta dette alvorlig. Så feil kan man ta. For Brennpunkt avslører ikke bare at Hanvold er en karismatisk selvutnevnt profet, han er også en svindler av rang. I dokumentaren kommer det fram at Hanvold, gjennom Visjon Norge, har samlet inn over 1 milliard kroner (!) fra minstepensjonister og andre sjeler som har forsøkt å betale seg inn i paradis.

Hanvold utnytter svake mennesker og mennesker i sårbare situasjoner. Han sier det rett ut at de må "ofre" for å få noe tilbake. Med andre ord må de betale Hanvold for å kunne treffe Gud. Den som ikke ser kynismen i dette finnes det nesten ikke håp for. 

Mestparten av pengene som samles inn havner rett i Jan Hanvolds lomme. Han har nemlig en rekke eiendomsselskaper på si, som igjen leier ut lokaler til Visjon Norge. Her har Hanvold sittet å skrevet leiekontrakter med seg selv (både leier og utleier) til helt absurd svimlende summer. En elegant måte å "vaske" pengene Visjon Norge får fra de som har blitt lurt - rett i lomma på Hanvold selv. Det verste av alt er at dette er lov i følge norsk lov. Når det kommer til det moralske aspektet sliter imidlertid Hanvold noe mer..

I denne åpenbare svindelen er det en rekke kjente fjes som med viten og vilje er med på å støtte Hanvold. Den kjente politikeren Anita Apelthun Sæle (tidligere KrF) og hennes homofobe og halvveis ekstremistiske ektemann, Finn Jarle Sæle, står fram som åpenbare støttespillere til Jan Hanvold. Om ikke disse to skremmer deg så burde vi bekymre oss for at innvandrings -og integreringsminister, Sylvi Listhaug, står svindleren Hanvold nært. Hun bruker Visjon Norge som et talerør for sine kristenfundamentalistiske meninger. Hun deltar også på store arrangement, side ved side med "profeten" Hanvold. Det skremmer meg.

Jan Hanvold skal vi vokte oss for. Det finnes utallige eksempler på denne type "åndelig svindel" fra andre land. Spesielt USA har hatt en mengde svovelpredikanter. Likheten for disse er at de nesten alltid blir offer for sin egen stormannsgalskap og at de derfor ender sin virksomhet med en stor skandale. Dette har ikke noe som helst med tro eller livssyn å gjøre. Tvert om kan det ha med mangelen på etikk og moral å gjøre. For kynismen som driver disse menneskene er ubeskrivelig.

Jeg mener lovverket burde kunne stanse slike som Jan Hanvold. Han er en skam for landet vårt, og han er et usselt menneske. Måten han, uten skrupler, utnytter mennesker på - kan ikke aksepteres.

Så får vi bare håpe at Brennpunkt (nok en gang) har satt i gang en debatt som kan gjøre landet vårt enda bedre. En debatt som fører til at vi kan bli beskyttet mot sånne som Hanvold. En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å le av Visjon Norge igjen, til det er budskapet åpenbart alt for alvorlig.

Mamma kan slå fordi hun er "omsorgsperson".

På Tv2s nettsider kunne vi nylig lese at en mor slapp fengsel for vold mot datteren sin fordi hun var en "omsorgsperson". Selv om loven sier noe annet, nemlig at det hun ble dømt skyldig for skal straffes med ubetinget fengsel, viser altså rettspraksis at domstolene unnskylder mors overgrep mot barn. 

For en stund siden skrev jeg en blogg som het "Kan pappa vise omsorg" der jeg problematiserte samfunnets syn på far. Poenget er at far ofte ses på som en mindre omsorgsfull person enn mor. Jeg mener oppriktig at fars rettigheter er en av de aller største likestillingskampene vi har i Norge i dag.



Tilbake til saken fra Tv2s nettsider. En 42 år gammel mor erkjente straffeskyld da hun i Nedre Telemark tingrett sto tiltalt for mishandling av datteren sin. Da jenta var bare 4 år gammel skal mor ha truet henne med kniv, kastet gjenstander på henne, kløpet henne og verbalt trakassert fireåringen. Tingretten fant mor skyldig i å ha utsatt datteren for vold og sjikane over lengre tid. I dag er datteren 10 år gammel og hun bærer fortsatt preg av disse hendelsene.

Så til straffeutmålingen. Her finner tingretten det naturlig å gi mor strafferabatt fordi hun er omsorgsperson. I tillegg vektla de at mor har gjenopptatt medisinering for sine psykiske problemer. "Det er til barnets beste at mor som omsorgsperson ikke må ut av familien for å sone."

Denne saken oppsummerer egentlig alt jeg synes er galt i forhold til samfunnets syn på foreldrerollen i 2016. Jeg er brennsikker på at en far ville fått fengselsstraff hadde han utført lignende overgrep mot sine barn. Problemet er at tingretten (og samfunnet) ser på mor som en uerstattelig omsorgsperson for sine barn - selv om hun slår dem! Forstå det den som kan.

Jeg mener at denne moren skulle fått fengselsstraff. Hvis en pappa hadde gjort en lignende handling mot sine barn så burde han også fått fengselsstraff. I tillegg synes jeg det er utrolig at mor i dette tilfellet fortsatt regnes som en sentral omsorgsperson den tid far tydeligvis har omsorgen. Retten må da se på mor som en omsorgsperson kun i sin kraft som biologisk mor. Er det nok?

Likestilling handler om lik behandling til tross for kjønn. Det at en mor slipper unna med noe slikt fordi holdningen om at "mor er en bedre omsorgsperson" fortsatt lever i samfunnet vårt, viser at vi har et stykke igjen i kampen om fars rettigheter. Ikke bare det, men jeg mener også at denne saken viser at barnas rettigheter i høyeste grad er krenket. Det at barn må akseptere en voldelig mor er en krenkelse.

De aller fleste mødre og fedre i Norge gjør en god jobb som omsorgspersoner. Poenget mitt er at kjønnet ikke avgjør om du er en god omsorgsperson eller ikke. Men, vi må ta tak i denne myten om at mor alltid er den beste omsorgspersonen. Det er fordummende å tro noe sånt, og denne saken er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når slike holdninger får lovt til å bli en sannhet. Også i tingretten.

Til slutt vil jeg nevne hva forsvarsadvokat (for mor) Nyhaug sa på følgende spørsmål fra journalisten:

- Fikk hun lavere straff fordi det dreier seg om en mor og ikke en far? (Journalist)

- Godt spørsmål, som du må stille dem som domfeller. I teorien ja, men i praksis nei. Basert på erfaring er det et kjønnsrollemønster som sitter i hos de fleste. Det viser seg at det er lettere å finne formildende omstendigheter hos kvinner, uten at jeg mener det skal være slik. (Nyhaug)

Dette svaret oppsummerer nemlig uretten i denne saken. Forsvarsadvokaten innrømmer at kjønnsrollemønsteret kan ha noe å si i slike saker. Det er det som er problemet her. Ikke bare skaper det en diskriminering mot menn, men det svekker også barnas rettsvern.Og slik kan vi vel ikke ha det?

 

#likestilling 

Kan Pappa vise omsorg?

"Ingenting kan erstatte en mors omsorg for sine barn", heter det. Men er det sant?

Som Pappa opplever jeg en skeivhet i hvordan vi omtaler foreldrerollen. For mens kvinners rettigheter har vært (og er) en kjent kampsak, har mannfolkenes foreldrerolle utviklet seg lite når det gjelder pappa-rollen. I mange ti-år har fokuset vært på at mødrene skal ha like rettigheter og muligheter som fedrene. Det handler om å kunne ta del i arbeidslivet uansett kjønn, om frihet og om forventninger til deg som kvinne eller mann.

Vi menn tar (heldigvis) mer ansvar nå enn vi gjorde før.

I dag forventes det mer fra menn enn før, og det er bra! Den moderne mannen tar mer ansvar i hus og hjem -og ikke minst i forhold til barna. I dag er det en selvfølge at pappa triller tur med poden, noe vi ikke kan si at var en selvfølge for 20-40 år siden. Det er en selvfølge at pappa er hjemme med barna mens mor er på vift. Det er en selvfølge at pappa tar sin del av bleieskiftene. Alt dette er bra og det er et tegn på at likestillingskampen har vunnet noen viktige seire.

Likevel henger det igjen en generell holdning om at mamma fremdeles er den beste "omsorgspersonen", hva nå¨enn det betyr. Det irriterer meg som pappa. For jeg vet at jeg er mye mer enn en "aktivitør", eller en følelsesløs "coach" for mine barn. Jeg kan trøste, jeg er en trygghet for mine små, jeg vet når barna mine trenger oppmerksomhet, mat eller hjelp. Jeg kan oppdra mine barn, sette grenser og finne lure løsninger på vanskelige situasjoner. Med andre ord så har jeg nok empati til å se mine barn og deres behov - på lik linje som en kvinne har det.

Men hvorfor mener da mange at mamma er den beste omsorgspersonen? Hvorfor har denne myten fått lov til å leve videre samtidig som likestillingskampen har drept en rekke andre myter omkring foreldrerollen? Er det fordi den, i motsetning til de mytene som har blitt satt til side, ikke begunstiger kvinnen? Er det så enkelt?

Fedre har også en god hånd å holde i.

Jeg tror at mange mødre verner om denne forestillingen. De ønsker å redusere mannens evner for å selv fremstå som uunværlige. Det er kanskje en påstand mange reagerer på, men jeg står for den. Jeg tror mange kvinner av rent egoistiske grunner velger å redusere mannens betydning. Det ligger i den menneskelige natur å søke positiv oppmerksomhet, og hva er vel bedre enn å kunne være uunværlig for sine barn?

Vel, jeg er lei av å se og høre at vi menn ikke duger fullt ut i omsorgsrollen. Jeg er ikke et sekund i tvil om at dette er feil. Det at man er kvinne er ingen garanti i seg selv for at man yter mer omsorg. Det finnes alle variabler her, både menn og kvinner som er bedre eller mindre gode i omsorgsrollen. Det har ingenting å si om man har utover eller innover-tiss.

I barnefordelingssaker kommer sjeldent mannen seirende ut. Samfunnet mener i klartekst at mamma har en fordel bare fordi hun er kvinne. En mann jeg snakket med sa fleipende at "menn kun fikk hovedomsorgen om mor var sprøytenarkoman". Mine erfaringer omkring dette støtter på mange måter denne påstanden, selv om den var litt satt på "spissen".

Jeg vet at mødre slipper lettere unna fysisk irettesettelse av sine barn. Jeg kjenner til historier der kvinner blir unnskyldt det faktum at de slår sine barn. Eller lugger eller kliper. Menn, derimot, slipper ikke unna slike overgrep - og bra er det! Det som ikke er bra er at kvinner kan slippe unna slikt. Det er aldri greit å slå barn. Aldri! Men hvis mor gjør det blir det ofte betraktet som "en feil". Hvis far gjør det er det "vold". Hvorfor er det slik?

En av de viktigste likestillingskampene vi står ovenfor er fars rettigheter. Vi må endre samfunnets oppfatning av hva en pappa er. Vi er ikke aktivitører med begrensede empatiske evner, men vi er en trygghet for våre barn. Vi er en person barn søker trøst hos, omsorg og trygghet. Jeg vet iallefall at mine barn får den omsorgen de trenger hos meg, og noen ganger kanskje mer enn de fortjener. Ikke fordi jeg er mann, men fordi det er sånn jeg er.


Meg og mine små :-)

NB! Dette er ikke et angrep på kvinner eller deres egenskaper som omsorgsperson. Jeg kjenner utrolig mange flinke og fantastiske mødre, på lik linje som jeg kjenner utrolig mange flinke og fantastiske fedre. Poenget er at man ikke er flink og fantastisk fordi man er mann, eller fordi man er kvinne. Man er det fordi det er bare det man er. Kjønn har ikke nødvendigvis noe å si.

 

#likestilling #pappa #omsorgsperson 

Wilsgårds "fakta".

I et leserinnlegg på trykk i Folkebladet lørdag den 16. juli etterlyste jeg mer seriøsitet fra oppdrettsnæringen hva gjelder mediehåndtering. I en artikkel i Folkebladet onsdag 20.juli viser Fred Wilsgård at han ikke har forstått, eller er villig til å forstå mitt poeng.

For angrep er Wilsgårds eneste forsvar. Og han er svært lemfeldig med fakta i saken. Han hevder blant annet at innlegget er fra Lenvik Arbeiderpartis “gruppe” samtidig som han sier at Lenvik Arbeiderparti påtar seg en kompetanse i havbruksnæringa vi ikke har.

Vel fakta er noe annet. Innlegget er ikke fra “gruppa” til Lenvik Arbeiderparti, men fra undertegnede. Jeg er kommunestyrerepresentant i Lenvik og jeg er leder i Lenvik Arbeiderparti. Jeg har heller ikke utropt meg selv til ekspert i noe som helst, og aller minst havbruksnæringen.

Innlegget mitt gir klart uttrykk for at jeg savner seriøse motsvar til Kurt Oddekalv og hans kolleger. Motsvar som ikke kun handler om personbeskrivelser, men som tar beskyldningene på en seriøs måte.

Jeg siterer fra mitt originale innlegg: “Derfor ber jeg næringen om å svare på kritikken på en saklig måte. Om dere velger å ikke ta budbringeren på alvor så bør dere i alle fall svare på en måte som viser at dere tar beskyldningene på alvor. Husk at både lokalpolitikere og befolkningen for øvrig leser avisa og følger med på debatten.”

Min oppfordring til Fred Wilsgård er å lese innlegget mitt på nytt med nye briller. Briller som ikke leter med lys og lupe etter noe å bli sint for, men briller som kan finne konstruktiv kritikk. Det at Wilsgård reagerte såpass voldsomt på kritikken min mot hvordan næringa reagerer -på nettopp kritikk, underbygger jo i realiteten hele poenget med utspillet mitt.

En beskjed til oppdrettsnæringen.

Jeg er takknemlig for den verdiskapningen oppdrettsnæringen står for. I dag er denne næringen en økonomisk gode for Norge, og potensialet er voksende. Enhver næring som har så store internasjonale utviklingsmuligheter skal vi definitivt være med å støtte opp om. Ikke bare gir den oss tilgang på kortreist mat, men den bidrar også til å sikre sysselsetting i regionen, hindre fraflytting og nå ser vi også muligheter til å få en vekst i kompetansearbeidsplasser gjennom nyetableringen av Sjømatparken på Finnsnes, for å nevne noe.


Skjermdump fra Folkebladet.no

Likevel er det miljøspørsmålet som nok en gang har preget omtalen av næringa også denne sommeren. Kurt Oddekalv har satt fokus på forurensing under mærdene med opptak fra sin miniubåt som han frakter om bord på båten sin, Miljødronninga. Opptakene viser det Oddekalv hevder er avfall og forurensing under anleggene. Funnene har videre ført til politianmeldelser av fiskeoppdretten som foregår i Durmålsvika i Lenvik (NMF Wilsgård Fiskeoppdrett). I samme håndvending har Oddekalv anmeldt et tilfelle av lakserømming  fra bruket i Kvitfloget (SalMar Nord).

Som lokalpolitiker er jeg opptatt av å høre begge sidene av saken. Derfor har jeg tidligere vært på omvisning hos Wilsgård i Torsken og på SalMar Nord sitt anlegg på Lysnes. Jeg har også valgt å lytte til Kurt Oddekalvs budskap denne sommeren. Jeg tar ikke alt "for god fisk" uansett hvilken side jeg snakker med i denne debatten, men jeg forsøker å ha et nøytralt men kritisk øre til den informasjonen jeg får presentert.

Norges Forskningsråd hevder i en artikkel på forskning.no at debatten er den samme som den var i 2012. Med andre ord har ikke debatten omkring miljøkonsekvenser av oppdrett beveget seg av flekken på flere år. Debatten preges av metaforer, klisjeer og analogier. Måten aktørene debatterer på, er ifølge artikkelen ikke konstruktiv og skaper heller ingen framdrift for verken miljøspørsmålet eller oppdrettsnæringen. Jeg er langt på vei enig.

For det første så reagerer jeg på at det må en "privat" etterforskning til (Kurt Oddekalv), med privat utstyr for å kunne dokumentere hvordan havbunnen under mærdene ser ut. I landbruket ser vi at det offentlige har strenge reguleringer som i aller høyeste grad blir fulgt opp. Når det kommer til havbruk virker det offentlige til å være mest opptatt av hva som er oppi mærdene, noe som igjen fører til at havbunnen kan synes å bli avglemt. Jeg mener at havbruk burde reguleres like strengt som landbruk fordi miljø er viktig. Slik det er i dag er jeg ikke trygg på at miljøhensynene er ivaretatt på en best mulig måte når det kommer til havbruk.

Det er trist å se retorikken i debatten rundt Oddekalvs funn. Måten Oddekalvs beskyldninger blir møtt på gjør meg utrygg. Derfor ber jeg fiskeoppdretterne å tenke over følgende: Tror dere at jeg, som lokalpolitiker, blir rolig av at dere svarer "det er bare for Oddekalv å levere inn anmeldelser, vi tar han ikke seriøst"? Dere skal for all del få lov til å tenke og mene hva dere vil om enkeltpersoner, men jeg håper dere skjønner at dere må endre strategi når det kommer til retorikk. Denne måten å agere på er med på å bygge opp under myten om at oppdrettsnæringen preges av arroganse og cowboyvirksomhet.

Derfor ber jeg næringen om å svare på kritikken på en saklig måte. Om dere velger å ikke ta budbringeren på alvor så bør dere i alle fall svare på en måte som viser at dere tar beskyldningene på alvor. Husk at både lokalpolitikere og befolkningen for øvrig leser avisa og følger med på debatten. Det er viktig å ta miljøspørsmålene omkring fiskeoppdrett på det rammeste alvor. Vi kan ikke akseptere at miljøet settes på spill utelukkende for økonomisk gevinst. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er bekymret på bakgrunn av de opplysningene Oddekalv har kommet med.

I starten av innlegget sa jeg at vi skal støtte opp om oppdrettsnæringen. Det står jeg ved. I Lenvik Arbeiderparti har vi programfestet at vi skal tilrettelegge for sjømatnæringen, og det skal vi selvsagt gjøre. Men vi kan ikke gjøre det uten forbehold og uten hensyn til miljøet. Det er på tide at næringen endrer kurs når det kommer til hvordan de svarer på kritikk. Jeg vil se en næring som i større grad tar miljøspørsmålet på alvor og jeg vil at oppdrettsnæringen helhjertet skal bli med på en felles dugnad om miljøet og sikring av fremtidens ressurser.

For å sitere forfatter Ronald Wright; "If civilization is to survive, it must live on the interest, not the capital, of nature."  

 

 

Boyakasha! Urban camping!

Straight outta Kroken!

I dag fikk jeg vist kidza hvor jeg fikk min første urbane opplevelse i livet. I Tromsøs eget Harlem, Kroken, var jeg nemlig på besøk hos tjukkeste slekta som barn. Her fikk jeg erfare hvor tøft det kan være å bo i drabant-by. Da jeg og min barndomsvenn og slektning Trond (Ludvigsen) løp fritt i Kroken på 80-tallet, var det ikke fritt for at vi kunne bli skutt (med sprettert) av lokale gangsters.

#Krokensenteret er jo beryktet lang vei. Her joina man andre gangsters (med sprettert) på bula "Grillkroken". Bestilte man en dobbel chips var man skikkelig badass.

Ellers så har vi nå campa i litt mer landlige omgivelser på Skittenelv. Her hadde Brage gleda seg voldsomt til å spille mini-golf på en av de tøffeste minigolfbanene han har sett, men det gikk dessverre ikke. Tærna hadde nemlig lagt egg midt på banen, så det medførte for mye risiko. Derfor bildet av en golfspillende Brage på Torsmoen. (Jeg knuste han forresten i minigolf, delvis fordi jeg ikke liker å tape og delvis fordi jeg mener det ikke er riktig å tape med vilje selv om de er barn)...

Nå er vi ute på urban oppdagelsesferd i storbyen Tromsø.

Boyakasha!

#krokensenteret #straightouttakroken

To spikertelt, or not to spikertelt.

Ja, da har jeg kommet frem til et av livets store spørsmål her på Torsmoen. Dag 3 på campingplassen har bydd på storbesøk (svigermor, Thomas og Sofie), grilling, litt sol, litt regn, egg rett fra høna, flere tyskere, tårer, glede, jubel, kanelgifler, hveteboller, hjertesalat, kjærleik og sist men ikke minst; spikertelt.

Ja du leste riktig, spikertelt. Det var på formiddagen i dag det kom. Alt var i skjønneste orden. Barna lekte en eller annen plass (aner ikke hvor de var), Belle & Sebastian runget ut mine bittesmå datahøytalere (som stod på campingbordet jeg spesialbestilte på internett i fjor), kaffen var nykokt, Katrine leste bok, fuglene kvitret og Harry (selveste sjefen på campingplassen) benyttet dette unike regnfrie øyeblikket til å klippe gress. Ja alt var i den skjønneste orden, helt til Katrine forsiktig (men nok så bestemt) tittet frem over boka hun nøt i sommervarmen (det var iallefall over 10 grader).



 

"Skal vi kjøpe spikertelt?" var beskjeden over boka. Jeg var helt sikker på at jeg hadde hørt feil og prøvde helt forsiktig å late som om jeg ikke fikk med meg kommentaren fra der borte over boka. Jeg tenkte at hvis vi bare nå lar dette passere i stillhet så slipper jeg å ta stilling dette vanskelige temaet. Men Katrine godtok ikke tausheten fra undertegnede, og hun gjentok spørsmålet. Det var ingen vei utenom.

Nå når jeg har blitt såpass rutinert at jeg bare kveler bilen en til to ganger når jeg rygger med vogna, så synes jeg faktisk at å gå til et avansement til campingens fase to var noe tidlig. Jeg trenger iallefall en 3-4-10 år til for å føle meg hundre prosent komfortabel med å være der jeg er i dag. Skammen av trafikk som hoper seg opp bak oss når vi er "på tur" er evig nok. At jeg skal måtte forklare folk at jeg skal tilbringe ferien i spikerteltet mitt er nesten for mye forlangt.

Og hvorfor i alle dager heter det spikertelt? Det er jo faktisk å regne som en hytte. Hvis man tar seg en liten runde på campingplasser rundt omkring så ser man mye rart. Spikertelt har ingenting med telt å gjøre. Det er jo enorme konstruksjoner med balkong, flaggstang, utskjæringer og spesialimporterte hagenisser, som har mye mer med et hus å gjøre enn et telt. Og hvorfor kjøper man seg ikke bare en hytte i stedet? Det er jo vanskelig nok med en campingvogn. Nå må man altså i tillegg plages med en "halv" hytte.

Jeg vil mye mer ha en hel hytte, enn en halv hytte med campingvogn. Også er det dette med at man må rygge vogna så fryktelig tett inntil et eksisterende bygg. Jeg har sett det selv, og jeg kan ikke begripe den presisjonen man må ha i kroppen for å klare å rygge en vogn så perfekt opp til et spikertelt. Jeg hadde mest sannsynlig blitt fri for både spikertelt og campingvogn om jeg skulle våge meg på lignende presisjonsmanøvrering.

Men spikertelt ble det altså spurt om, og det var ingen tenkbar utvei. "Hvorfor?" svarte jeg, dum som jeg er. Joda, forklaringene kom tett som haggel. Det var praktisk og fint, så kunne vi få det litt ekstra koselig, og så kom det til å bli så fint for de minste. Joda, det kan så være, men finnes det virkelig ikke andre måter å ha det koselig på? Må man ha et spikertelt?

Katrine mener iallefall det. At spikertelt er et must. Jeg vet ikke jeg, men jeg har lært noen få ting i livet, og en av de tingene jeg har lært er at det ofte blir sånn som Katrine sier. Underlige greier det der.

Hva synes du om spikertelt?

 

#torsmoen #camping #caravan

Camping 2016 - nye trender.

Nå har jo undertegnede blitt en middels rutinert nybegynner når det kommer til camping-livet. Årets første tur gikk til Torsmoen (Senja Camping), slik tradisjonen har blitt. Vi skal campe i en ukes tid, og tenker å forflytte oss til en mer trendy campingplass mot helga (kanskje Skibotn, eller Ramfjord?).

Det er jo mangt og mye man observerer i denne verdenen, full av caravan-glade mennesker i alle fasonger. En gjennomsnittlig caravanist er litt over gjennomsnittet nasjonalistisk. Nesten alle sammen har flagg på biler og vogner, uansett om man kommer fra Norge, Sverige, Tyskland eller Finland (det er bare disse nasjonene som camper, tydeligvis..).Tyskerne er også veldig opptatt av å prate veldig høyt, slik at alle vet at de er fra Tyskland. Jeg vurderer selv å få tak i et klistremerke med et veldig eksotisk flagg, for eksempel Peru, bare for å se om det vekker nysgjerrighet fra andre caravanister.

Ellers så skal alt tydeligvis være i vater. Dette har jeg nå forstått. Jeg har selv blitt såpass durkdreven at jeg ikke trenger å ta med meg et vater - for å få ting i vater. Dette tar jeg nå på øyemål. Jeg aner ikke hvordan jeg får det til, men det gjør jeg altså. Dette med vater har vært noe caravanister har vært opptatt av iallefall i 3 år (for da begynte jeg å campe). Jeg vet ikke om det alltid har vært sånn, for jeg har bare erfaring som strekker seg tilbake til 2014.

Men, jeg har registrert en rekke nye trender. Bobilene er blitt større fra i fjor til i år. De er helst av typen "Phoenix", ikke "Hymer" som var svært populært i 2014 og 2015 (kanskje lenger tilbake også, men det vet jeg ingenting om). I tillegg til dette så er alle bobilene utstyrt med en bitteliten hund som konstant sitter i passasjersetet og skuer utover campingplassen. Dette er nytt av året.

En annen ting jeg har lagt merke til er at campingfolket ikler seg slåbrok når de skal bevege seg mellom servicehuset og vogna/bobilen. Slåbrokene er alle som èn i duse, naturfarger. Kvinnene går først og dusjer, mens mannen passer på vogna/bilen til det blir deres tur. Når mennene går så fikser de småting på vei til dusjen, sånn som steinheller og annet som ligger løst på bakken. Dette er også helt nytt av året, og ikke noe jeg har observert før.

Så sånn går dagene her på campingplassen. God stemning til tross for litt dårlig vær. Fordelen er at man kan våkne opp til lyden av regn på campingvogn-taket. Det er en deilig lyd.

Ungene koser seg (tror jeg, jeg vet ikke helt hvor de er) og alt er fint og flott. I kveld kommer Katrine, så da blir det topp stemning!

Call you later, alligator (mer kommer)!

Undertegnede i kjent camping-positur.

Dette er det første jeg ser om morgenen.

Brage har investert i våpen.
 

Den observante leser ser en såkalt "kamuflasje-geit".

 

#caravan #camping #torsmoen #nyetrender

 

Nok en gang gir regjeringen Nord-Norge "en rett høyre".


For det er ingen tvil om at langtidsplanen for forsvaret, som ble lagt fram fredag 17.juni, gir Nord-Norge en på tygga. Bell-helikopter flyttes fra Bardufoss til Rygge. Det foreslås å legge ned kystjegerkommandoen. De vedtatte forsterkningene til Hæren settes på vent.

Videre kan vi lese i klartekst om nedleggelse av Åsegården, Harstad Syd og Trondenes i Harstad, Andøya Flystasjon samt en sterk svekkelse av Bardufoss Lufthavn. Det siste er spesielt alvorlig for denne regionen.

Rent militærfaglig betyr dette en svekkelse av hærens operative evne i Nordområdene. Uten støtte fra Bell-helikopter er hæren lite mobil. Brigade Nord er et nøye sammensatt puslespill der alle elementene er viktige biter for å skape et helhetlig bilde.

Man skulle jo tro at Nord-Norge var viktigere enn det regjeringen tilsynelatende mener. Russland er en markant stormakt som har sterke interesser i nord. Nordområdene er fulle av verdier, fiskeri, olje og gass for å nevne noe. Likevel ser det ikke ut som om dette er noe Høyre og Fremskrittspartiet mener er verdt å verken satse på eller beskytte.

Det er betenkelig at spesielt Høyres representanter på Troms-benken i Stortinget nærmest hyller disse nedleggelsene. Man kan jo falle for fristelsen å tro at de har glemt av hvor de kommer fra og hvem de representerer. Jeg forventer faktisk at de som representerer Troms på Stortinget, uansett parti, viser tverrpolitisk motstand til politikk som så til de grader svekker fylket vårt. Jeg forventer i det minste at de ikke skryter av sine egne regionale tap.

Dette kan fort være starten på en betydelig nedtrapping av forsvaret i nord. Ikke bare utgjør det en sikkerhetsrisiko, men det er selvfølgelig også svært skadelig for alle oss som bor her. Næringslivet vil merke det. Kommunale og fylkeskommunale tilbud, som skole, kollektivtransport og helse, vil bli redusert i takt med at arbeidsplassene i forsvaret forsvinner sørover.

Det er heller ingen tvil om at det kommersielle flytilbudet fra Bardufoss vil forsvinne hvis forsvaret blir betydelig svekket i Midt-Troms. Denne trusselen har aldri vært mer reell enn det den er nå.

Jeg oppfordrer alle våre stortingsrepresentanter fra Troms til å kjempe mot disse endringene. Dere må få det politiske Norge til å forstå at Nord-Norge er viktig og at forsvarets tilstedeværelse i nordområdene er høyst nødvendig for å sikre verdiene vi har her, og alle de fantastiske menneskene som bor her!

Finnsnes, byen vi elsker å hate.

Det er ingen nyhet, men debatten rundt kommunereformen har gjort det klart for oss alle at Finnsnes har et alvorlig problem med omdømmet. For meg er det besynderlig hvor sjeldent Finnsnes blir omtalt i positive ordelag. Det er trist. Ikke bare for Finnsnes, men for hele regionens skyld.
 
hdr
Drittplass!
 

Sannheten er at vi er helt avhengig av Finnsnes i dag. Vi er avhengig av fagmiljøene, næringslivet, fasilitetene, kulturlivet og myldreplassen Finnsnes for å både utvikle regionen og for å holde liv i bygdene rundt Finnsnes. Det er et faktum få har tatt innover seg, og et faktum få våger å anerkjenne.

Jeg skal ikke kritisere de som er i mot kommunereformen. Til det har jeg for stor forståelse for skepsisen folk har til selve reformen. Men jeg aksepterer ikke argumenter som spiller på frykten for Finnsnes. En frykt så ubegrunnet og uriktig at det knapt finnes ord for det! I vår region er vi i dag avhengig av et regionsenter. Et regionsenter som kan sparke fra seg! Finnsnes er i ferd med å bli et slikt slagkraftig regionsenter, som kan demme opp for Tromsø-suget, Harstad-suget og Oslo-suget. Vi trenger et aktivt og levende regionsenter for å vinne over disse kreftene, ellers blir vi bare en "utkant" for Tromsø eller Harstad-regionen.

Vi sliter med å skape stolthet og tilhørighet til Finnsnes. Det har nærmest gått sport i å snakke ned byen vår. Utelivet er dritt, kjøpesenterne er stygge, byen er for skitten og lekeparken er en dødsfelle. Og hver eneste gang en eller annen skole er nedleggingstruet, så skyldes det "at alt skal til Finnsnes". De som følger med litt vet at bildet er mer nyansert enn som så. Joda, vi har hatt kampsaker i distriktene i Lenvik, men det er ikke byen Finnsnes sin skyld! Min påstand er den at hvis vi ikke tørr å utvikle Finnsnes, ja da legger vi ned distriktene i samme håndvending! For de oppvoksende generasjonene ønsker gode by-tilbud og de ønsker god kvalitet og bredde på tjenestene. En slik kvalitet ville vi ikke hatt hvis ikke regionsenteret Finnsnes hadde tiltrukket seg fagkompetanse vi ellers hadde mistet til Tromsø og Harstad.

Kommunereformdebatten har utløst et vilt raseri fra enkelte -mot Finnsnes! Hvis man er uenige i reformen er min mening at raseriet burde vært rettet mot Jan Tore Sanner og regjeringen. At Finnsnes blir brukt som et argument mot å slå seg sammen med Lenvik er ikke lett å forstå. Det burde jo heller vært motsatt. Det er trist å lese at så mange bruker byen Finnsnes som det største motargumentet til reformen. Kommunereformen går på et solid mageplask her i regionen, det er det ingen tvil om. Men om denne problematiske og lite ønskede reformen forsvinner, så sitter vi allikevel igjen med en betydelig utfordring. Hvordan skal vi bedre ryktet til Finnsnes? Det er sannelig ikke en enkel oppgave. På den ene siden er vi nødt til å investere i byen for å bedre omdømmet. Vi trenger renere gater, bedre infrastruktur, flere leiligheter, bedre servicetilbud, bedre skoler og barnehager, bedre utdanningstilbud og mye mer.

Problemet er at med en gang vi velger å gjøre de nødvendige investeringene i byen vår, så settes dette opp i mot distriktene. Det er klart at vi skal ha en desentralisert skolestruktur og vi skal ha tjenester ute i distriktene, men jeg mener at det fryktelige bildet enkelte prøver å male av dagens situasjon er direkte feil. La oss si at vi ikke hadde gjort noen investeringer i sentrum. Ikke lagt til rette for næringsliv. Ikke lagt til rette for utdanning. Hvor hadde vi vært da? Og hvor hadde distriktene rundt Finnsnes vært da? Jeg er helt sikker på at det flytter færre folk fra distriktene nettopp fordi Finnsnes har blitt et godt regionsenter. Det å ha nærhet til regionsenteret er underkommunisert. Jeg tror våre nabokommuner og distriktene i Lenvik nyter godt av at byen heter Finnsnes og ikke Tromsø. Så da spørs det ikke om de som mener Finnsnes "sluker" områdene rundt i realiteten heller burde ha takket Finnsnes?

Så da er det store spørsmålet, med eller uten kommunesammenslåing; kan vi samle oss rundt Finnsnes som regionsenter? Er vi i stand til å framsnakke Finnsnes? Jeg håper det, for Finnsnes er faktisk den viktigste forsvarsmuren vi har mot fraflytting og middelmådighet i regionen vår.

En sentraliseringsreform?

Det er lite annet enn den beryktede kommunereformen som preger den politiske diskusjonen i mediebildet i dag. I allefall hvis man kun ser til lokale medier. Meningene bærer preg av et ensidig negativt fokus på det som nå skjer i kommune-Norge.

La det være klart; jeg mener regjeringen har gjort en slett jobb når det kommer til kommunereformen. Usikkerheten rundt det nye inntektssystemet, usikkerheten rundt bruken av tvang og ikke minst usikkerheten rundt oppgavemeldingen (som kommer til neste år) er med på å skape sterk motstand mot reformen. Jeg er enig med de som mener at disse tre punktene gir reformen i seg selv svekket troverdighet.



Likevel er jeg en av de som mener at vi trenger en kommunereform. En frivillig sådan. Jeg er også uenig med de som skriver at reformen i seg selv er en «sentraliseringsreform». For slik jeg ser det er reformen mer et resultat av årevis med sentralisering enn et sentraliseringstiltak i seg selv. Kommunene er noe helt annet i dag enn det de var for 50 år siden (forrige reform).

I dag stilles det større krav til kommunene. Vi har fått flere oppgaver enn vi hadde tidligere, og i takt med flere oppgaver har økonomien blitt stadig trangere. I dag ser vi at mange kommuner sliter med å levere mange lovpålagte oppgaver, det er dessverre et faktum. I vår region er det mange kommuner (Lenvik inkludert) som har store utfordringer med en nedgang i antall yrkesaktive per pensjonist. Det betyr i klartekst at vi står ovenfor store utfordringer innenfor helse og omsorg, og det betyr at vi må tenke nytt.

Det er ikke sikkert at en kommunereform i seg selv vil kunne løse alle problemene vi står ovenfor, men den vil utvilsomt bidra. Vi må selvfølgelig også satse mer på nye teknologiske hjelpemidler og vi må si ja til mer arbeidsinnvandring. Det store spørsmålet er hvordan vi på sikt er best rustet til å møte de nye oppgavene og de nye utfordringene vi kommer til å stå ovenfor?

Jeg tror at vi må tegne kommunekartet på nytt. Det er noe jeg mener både innbyggerne i Lenvik og de omkringliggende kommunene vil tjene på. Mange tror at sykehjem og skoler nesten automatisk vil bli lagt ned ved en kommunesammenslåing, men jeg vil på det sterkeste avvise dette argumentet. Det skal være tjenester der folk bor.

Jeg har respekt for at mange er skeptiske til kommunereformen, ikke misforstå meg på det punktet! Men jeg utfordrer også skeptikerne til å tørre å se noen år fram i tid. Er vi, slik vi er organisert i dag, best mulig rustet til å takle morgendagens utfordringer? Innenfor helse, næringsliv, skole og ikke minst de nye oppgavene kommunene kommer til å få?

Ville vi for eksempel kunne høstet noen frukter av å få en helhetlig politikk for regionen, i stedet for at vi drar i utallige forskjellige retninger? Ville vi fått færre saker knyttet til inhabilitet i kommunene? Ville vi være bedre rustet til å tiltrekke oss fagkunnskap? Er kommunesammenslåing virkelig så destruktivt som man skulle få inntrykk av i enkelte ytringer i lokalavisa?

Hermann Uteng etterlyste tydelighet fra politikerne i Lenvik med tanke på kommunereformen. Jeg tror at årsaken til at mange politikere i Lenvik har uteblitt fra debatten er at man ikke ønsker å provosere politikere og folk i nabokommunene ved å gi dem en overdose «storebror-kompleks». Jeg er redd for at Uteng har et viktig poeng, og jeg er redd for at Lenvik-politikernes avstand til debatten har virket mot sin hensikt. Ved å avstå fra å delta i den offentlige debatten har vi ikke gjort jobben vår godt nok, og det har bidratt til å skape en følelse av mistenksomhet i stedet for ydmykhet.

Jeg håper at kommunereformen ikke ebber ut i et gigantisk mageplask i Midt-Troms, selv om det helt klart ser ut som om det blir resultatet. Årsaken til dette er nok sammensatt. Jeg tror mye skyldes en iboende skepsis mot Lenvik som regionsenterkommune. Skepsisen er til  å ta og føle på. Den andre grunnen til at reformen møter så mye motstand er regjeringens elendige og uforståelige krumspring omkring oppgavemelding og inntektssystem. Dette provoserer mange, spesielt de i de minste kommunene.

For å svare Hermann Uteng og andre som lurer på hvor jeg står i denne debatten, så må jeg si at jeg ønsker å jobbe for at Lenvik ikke blir stående alene etter 30. juni. Jeg tror det beste for Lenvik er å bli en del av en større kommune fordi vi da vil stå sterkere rustet til å takle morgendagens krav til kommunale tjenester. Men jeg skal innrømme at jeg også er lettere provosert over det vår ordfører Geir-Inge Sivertsen helt korrekt beskriver som «frivillig tvang». De økonomiske sanksjonene kommunene får ved å stå alene er nettopp det; «frivillig tvang».I tillegg gikk ordføreren, på folkemøtet i Kunnskapsparken den 9.mai, langt i å antyde at han har fått signaler om at regjeringen er villig til å se på tvangssammenslåing av kommuner når reformen skal behandles på Stortinget til høsten. Dermed kan flere kommuner som sier nei til sammenslåing likevel måtte slå seg sammen, mot sin vilje.

Jeg er i mot tvangsekteskap, også mellom kommuner. Derfor har jeg respekt for at det finnes kommuner rundt oss som ikke «vil ha» Lenvik som ektemake. Men med litt flørting, en god samboerkontrakt og konstruktive løsninger så tror jeg at et slikt samarbeid kan være til innbyggernes beste - uansett hvor de bor.

Take it easy, Søreng!

Lørdag 9.april sto mitt innlegg "Posisjonens underlige posisjonering" på trykk i Folkebladet. Innlegget handlet i bunn og grunn om at jeg, som kommunestyrerepresentant og leder i Lenvik AP, skulle ønske at Krfs Per-Inge Søreng hadde spilt med litt åpnere kort da han fremmet en interpellasjon som omhandlet den omdiskuterte "Midt-Troms-pakken". Tirsdag 12.april svarte Søreng meg i avisa på en måte som får meg til å forstå at han har misforstått innlegget mitt på det groveste. For Søreng har tatt det som et personlig angrep, et ufint innlegg som fokuserer på "kritikk og mistenksomhet".


For de fleste andre var innlegget mitt en klar beskjed om at vi i Lenvik Arbeiderparti er minst like opptatt av samferdsel som deg, men at vi følte oss overrumplet av at interpellasjonens punkt tre som het "Transportruter i sentrum" faktisk handlet om Midt-Troms pakken! Vi ville gjerne delta i debatten, men vi kunne ikke gjøre det fordi vi ikke viste om det kom et kontroversielt forslag på bordet (som vi måtte stemme på) og vi hadde ikke fått tid til å forberede oss. Saken er vanskelig fordi den til syvende og sist kan handle om bompenger. Derfor skulle vi gjerne vist om det på forhånd.

Min oppfordring til deg og den resterende posisjonsgruppa er at dere spiller med åpnere kort fremover i de tilfellene kontroversielle saker løftes fram i kommunestyret. Du skriver at du må "drive litt voksenopplæring" med meg på bakgrunn av at jeg synes det var underlig at posisjonen debatterte med seg selv fra kommunestyrets talerstol. Hvis du leser mitt innlegg på nytt så vil du se at jeg skriver følgende: "Det at posisjonen fremmer interpellasjonsdebatter er en underlig greie. Ikke alltid selvsagt, det kan være enkeltrepresentanter i posisjonspartiene som ønsker å løfte en spesifikk sak. Jeg mener at det likevel er uklokt å ta kommunestyret på senga slik det ble gjort den 17.mars." Med andre ord trenger du ikke å drive med "voksenopplæring" av meg, jeg vet utmerket godt at alle representantene i kommunestyret står fritt til å fremme en interpellasjon. Det jeg mener er at det i dette tilfellet ble gjort på en dårlig og lite hensiktsmessig måte.

Problemet ditt, Søreng, er at du ikke alltid behandler folk på en respektfull måte i avisa. Jeg skriver med vilje "i avisa", fordi du er en høflig og hyggelig fyr ansikt til ansikt. Jeg kan til og med driste meg til å si at du er en erfaren og dyktig politiker. Du har gjort en mangeårig og solid innsats for Lenvik som folkevalgt. Det respekterer jeg deg for. Det jeg har litt problemer med er måten du radbrekker meningsmotstandere på i avisa, ved å bruke hersketeknikker og arroganse over en lav sko. Jeg tåler det, og for min del skal du bare fortsette med det, men jeg synes det er unødvendig.

I denne saken ber jeg kort og godt om at posisjonen inkluderer opposisjonen, helst ved å skrive litt mer utfyllende hva interpellasjonen handler om, slik at også vi har en sjanse til å forberede oss til interpellasjonsdebatter. Ellers synes jeg det er flott at du tar tak i en viktig sak (jeg skulle bare ønske du gjorde det litt annerledes), og jeg ser også fram til et videre godt samarbeid mellom Krf og AP i kommunestyret. Selv om vi tilhører ulike konstellasjoner så har denne perioden vist at samarbeid er mulig. Til slutt har jeg bare en beskjed; "Take it easy, Søreng", ikke all kritikk er vondt ment. Noen ganger er det godhet i kritikken.

Posisjonens underlige posisjonering.

I kommunestyret den 17.mars ble det fremmet en interpellasjon fra representanten Per-Inge Søreng (Krf) som det er rart ikke har fått mer oppmerksomhet i ettertid. For undertegnede og resten av kommunestyregruppa til Arbeiderpartiet ble det en spesiell seanse som vi har problemer med å gjøre oss opp en mening om, eller rett og slett vite hva vi skal mene noe om.

For på sakspapirene vi fikk utdelt sto det en interpellasjon fra nevnte representant fra Krf i tre deler. Punkt 3 lød som følger: «Transportnettet i Finnsnes-området». Ikke noe mer. I forberedelsene til kommunestyremøtet var det rett og slett umulig å vite konkret hva interpellasjonen handlet om. Da vi kom på møtet fikk vi vite, kun kort tid før debatten, at interpellasjonen gikk ut på «Midt-Troms pakken», med andre ord framtidens trafikkløsninger i Lenvik. Dette innebærer, som de fleste vet, spørsmål om gang og sykkelstier, nye veier, vedlikehold av veier, Finnsnes-tunnel og ikke minst finansiering av disse.

Vi har ingen problem med å ta debatten omkring dette, men det er synd at posisjonen nærmest «overrumpler» kommunestyret på denne måten. De fleste (om ikke alle) opposisjonspartiene var totalt uforberedt på at dette skulle bli tatt opp, og kunne selvsagt heller ikke delta på en skikkelig måte i debatten. De eneste som syntes forberedt var posisjonspartiene Krf og Høyre. Ordføreren deltok entusiastisk i debatten, i det som virket som en velregissert såpeopera der fred og fordragelighet hersket omkring en åpenbart konfliktfull sak.

Jeg har tro på at man skal handle med åpenhet når man tar opp vanskelige saker. I denne debatten sa representanten Jon Kvistad fra Lenviklista det vi andre tenkte da han understreket underligheten av at posisjonen stilte seg selv spørsmål og debatterte med seg selv fra kommunestyrets talerstol. Grunnen til at det ikke ble en reell debatt var jo at opposisjonen ikke hadde anledning til å forberede seg til det saken handlet om, all den tid ingen av oss var informert om dette.

Det at posisjonen fremmer interpellasjonsdebatter er en underlig greie. Ikke alltid selvsagt, det kan være enkeltrepresentanter i posisjonspartiene som ønsker å løfte en spesifikk sak. Jeg mener at det likevel er uklokt å ta kommunestyret på senga slik det ble gjort den 17.mars. Ordføreren har jo anledning, i form av å være ordfører, å løfte en sak inn i den ordinære saksbehandlingen. På den måten vil kommunestyret få et bedre grunnlag og en bedre utredning til å kunne ta en beslutning. Ved å gjøre det på denne måten skapte man bare forvirring i en sak som har store konsekvenser for innbyggerne i Lenvik og i nabokommunene.

Derfor ønsker jeg å vite om ordfører Geir Inge Sivertsen (H) har tenkt å løfte denne saken i kommunestyret på nytt, og om vi vil få anledning til å forberede oss på en skikkelig måte denne gangen? Det er enkelt å si seg enig i at vi har store utfordringer hva gjelder samferdsel i Lenvik, men er vi så sikker på at vi er enige i løsningene? For å få et godt og fremtidsrettet veinett samt gode gang  –og sykkelveier i Lenvik så må vi samarbeide tverrpolitisk. Det betyr at posisjonen må rekke ut en hånd til oss som i dag er i mindretall i kommunestyret.

Lenvik Arbeiderparti ønsker å bidra konstruktivt i denne debatten, men da må vi få vite hva debatten skal handle om samt om det i det hele tatt blir en debatt? Vi må få tid til å forberede oss til slike saker, og vi må vite at det spilles med åpne kort. Hvis ikke vil også denne debatten ende med samme resultat som interpellasjonen til Søreng; uten innstilling og uten vedtak. Kun undring. Og unødvendig bruk av kommunestyrets tid.

 

Historien gjentar seg.

I dag tror jeg vi har nådd et foreløpig bunn-nivå i flyktning -og innvandrerdebatten. Troms Frp vedtok nemlig et forslag som åpnet for at asylsøkere kunne bli fratatt penger og verdisaker for mer enn 10.000,- kroner. Samtidig vedtok de at asylsøkere som forsvant fra asylmottak skulle miste retten til å få søknaden sin behandlet - uansett konsekvens.


(Skjermbilde fra sak på Folkebladet.no)

Dette er etter mitt skjønn en drastisk vending fra Frp, og det er et utspill som gir meg dårlige assosiasjoner. For det bringer meg inn på vår egen historie. En historie som har preget Europa i lang tid. Forslaget er ikke nytt. Denne måten å tenke på har vi hørt før. Jeg hadde bare ikke trodd at jeg skulle komme til å høre det på nytt.

Frykten er et sterkt virkemiddel. Frp har gjennom hele flyktningkrisen vært mer opptatt av å spre frykt enn å samle folket. I stedet for nøden, krigen, sulten og de mange døde og sårede, har de fokusert på frykten. Det har vært effektivt. Mange er redde for de som kommer hit. Mange tror de kommer hit for å ta fra oss arbeidsplasser, helseomsorg, penger og ikke minst makten vi har i eget land. Det er malt et trusselbilde av en hel gruppe mennesker - ikke ulikt noe vi har sett før.

Eilertsen, han som fremmet forslaget på dette årsmøtet, har tidligere vært i vinden når det gjelder lignende saker. Da han skulle se en Champions League-kamp på en uteplass i Harstad ble han satt ut da han oppdaget at "hele asylmottaket" var på uteplassen for å se samme kamp. Han klarte ikke å være der på grunn av det, og han gikk ut i media for å fortelle at han nå følte seg som en "innvandrer i eget land". Denne måten å agitere på vekker minner - ikke ulikt noe vi har hørt før.

Troms Frp vil stenge grensene, bryte Schengen-avtalen, og ikke forholde seg til det som skjer i Europa nå. De vil vise det motsatte av solidaritet. Norge er èn nasjon og ett folk. Vi må først og fremst verne om våre egne. Vi må slutte å ta inn flere muslimer i dette landet. Vår egen kultur og vår egen identitet er i ferd med å forsvinne. Siv Jensen, leder i Frp, sa det klart og tydelig da hun lanserte ordet "snik-islamisering". Hun lanserer en ide om at en spesifikk gruppe mennesker utgjør en trussel mot Norge - ikke ulikt ideer vi har hørt før.

Nå vil altså Frp i Troms ta fra alle asylsøkere det lille de eier når de kommer til oss. De skal fratas eiendeler. Også det minner sterkt om noe jeg har hørt før. Det eneste som mangler nå er trekking av gulltenner og at muslimer nektes å jobbe i det offentlige og i forsvaret, samt èn ting til;

For å sette prikken over i-en kunne Troms Frp foreslått at alle asylsøkere og muslimer i landet måtte bære et merke på klærne sine. Slik at det ble tydelig for alle hvem man kan stole på og hvem man ikke kan stole på. Og de burde selvsagt heller ikke ha lov til å eie og drive egne virksomheter. Hvis vi bare får disse små detaljene på plass, så kan vi i alle fall konkludere med èn ting;

Historien gjentar seg.

Landsforræderen.

Jeg har sett meg lei på debattnivået, forståelsen av ytringsfriheten, tonen, personifiseringen og kynismen i det offentlige rom. Da tenker jeg selvsagt spesielt på hva folk tillater seg å skrive på sosiale media, på nett-aviser og andre digitale kanaler i dette landet.

Man skulle jo tro at man modererer seg litt når man ytrer seg i eget navn. Jeg tenker i alle fall at det for meg personlig er viktig å opptre på en respektfull måte i det offentlige rom. Det er fullt ut mulig å vise sin uenighet på en saklig måte uten å gå over grensen når det kommer til alminnelig folkeskikk. Selvfølgelig har også jeg noen ganger gått i baret og ytret meg på en måte jeg selv ikke er fornøyd med. Likevel føler jeg at det generelle nivået har endret seg betraktelig i en verre retning de seneste to årene.

For hva du kan kalle en person, hva du kan si, hvordan du kan beskrive andre og deres meninger - har blitt drøyere. I dag har jeg problemer med å finne en grense i det hele tatt. Ytringsfrihet har blitt erstattet av sjikanefrihet. I dag er det lov å sjikanere over en lav sko. Joda, vi har fortsatt lover (på papiret) som skal regulere dette, men faktum er at det norske folk har endret seg. Så lenge allmenheten aksepterer en viss type ytringer, så er det gjort.

Det er komplett umulig å debattere innvandring i dag. Hvis jeg for eksempel sier at jeg synes asylsøkere får en overdrevent tøff behandling av myndighetene - så blir jeg bare møtt med sterke og hatefulle personangrep. Det besynderlige er at argumentets makt er fullstendig borte i Norge i dag. Det handler om, helst på en eneste setning, å hyle ut noe som får meningsmotstanderen til å fremstå som en idiot.

"Du er en landsforræder - håper du brenner i helvete!" var et svar jeg fikk da jeg sa at innvandrere kunne være en ressurs for Lenvik. "Sånne som deg henrettet vi etter krigen!" var en annen respons på et utspill jeg hadde i sosiale medier. Jeg har blitt kalt naiv (ikke så farlig), landsforræder, kriminell, korrupt, judas, hestkuk, stygg, mongo, svarting-elsker, og det som verre er når jeg har ytret meg i innvandrer og flyktninge-debatten. Er det greit?

Jeg har vært politisk aktiv i ca. tre år. Jeg har sittet i Lenvik Kommunestyre i et halvt år. Jeg må ærlig innrømme at jeg knapt nok har utrettet noe (av betydning) ennå. Likevel er den offentlige skytsen, i kommentarfelt og på sosiale medium, skrudd på maks. På meg virker det som allmenheten oppriktig mener at denne debatten bør knebles. Frykten mot innvandring har skapt et klima der det i dag er umulig å ytre seg positivt mtp. innvandring, uten å risikere den offentlige galgen.

Ytringsfriheten har definitivt ikke blitt bedre av denne trenden. Dette er det motsatte av ytringsfrihet! Siden klimaet i det offentlige rom har blitt så markant verre, så er jeg sikker på at det er mange der ute som rett og slett bare velger å holde kjeft. Det at vi som samfunn har tillatt denne type krenkelser har med andre ord ført til at færre tørr å ytre seg. Det er trist.

Denne feilslåtte personlige frimodigheten vi ser i kommentarfelt og på sosiale medier har nå begynt å flytte seg over til direkte sosiale kommunikasjon. Jeg har allerede i år fått en hard verbal tilbakemelding, fra en person jeg ikke i det hele tatt kjenner, som gikk direkte på person. En mann valgte å si direkte til meg, på et informasjonsmøte, at jeg var en hønsehjerne. Det var det eneste han sa til meg, så gikk han! Hva får et menneske til å tro at det er grei oppførsel?

Samfunnet har blitt betraktelig kaldere, og ytringsfriheten har blitt betraktelig svekket på grunn av det jeg nevner over. Vi er i ferd med å bli et slags ytringsmessig Nord-Korea, der kun èn mening er akseptabel å ytre. Er du uenig, og tørr å si det, så kommer samfunnet og skjærer halsen over deg. Ikke med argument eller debatt, men med hatsk sinneretorikk som bare har et formål - å få deg til å holde kjeft!

Fylkesrådens overnaturlige evner.

Håvard Kyvik Gulliksen fra Høyre (og Finnsnes) var noe frisk i uttalelsene mot fylkesråd for samferdsel Ivar B. Prestbakkmo i en artikkel i Folkebladet nylig. Det ble hevdet at fylkesråden ser spøkelser på høylys dag fordi han hevdet at ønsket fra Høyre om omklassifisering av fylkesveien fra Buktamoen til Finnsnes skyldtes et ønske om å svekke fylkeskommunen som et regionalt folkevalgt nivå.



Jeg må si at jeg kanskje synes Kyvik Gulliksen var noe overdrevent frisk i sin språkbruk, men at jeg likevel støtter intensjonen hans. Det er ingen tvil om at det er en bred støtte i regionen, fra ordførere, politikere og fra mange parti, om at fylkesveien fra Buktamoen til Finnsnes omklassifiseres fra fylkesvei til riksvei.

Prestbakkmos argument mot en slik omklassifisering er forunderlig og lite gjennomtenkt. Jeg vil ikke kalle Prestbakkmo paranoid, slik Kyvik Gulliksen sier, men jeg vil si at fylkesråden er på ville veier i denne saken. Et ønske om å omklassifisere denne fylkesveien har jo åpenbart ikke noe med å undergrave fylkeskommunens autoritet å gjøre. Det handler om fornuft.

Lenvik Arbeiderparti har vært tydelig på at vi ønsker at veien omklassifiseres. Det kjører 10.000 til 15.000 vogntog på denne veien årlig, noe som følgelig krever fokus fra de nasjonale vegmyndighetene - ikke fylkeskommunen. Vi i Lenvik Arbeiderparti har også tatt dette opp representantskapet i Troms AP, hvor vi fikk fullt gjennomslag. 

Med andre ord befinner fylkesråd Ivar B. Prestbakkmo seg fryktelig alene i denne saken. Argumentene hans holder rett og slett ikke mål. Jeg forstår at han er representant for Senterpartiet, og at det fordrer til at han kan snu seg litt etter vinden. Da er det bare synd at Prestbakkmo ikke forstår at vinden i denne saken blåser hardt både fra venstre og fra høyre. Det er når man står i en sånn virvelvind man burde revurdere sine valg. Det er nemlig lov å snu før det er for sent.

 

Nord-Norge! Fremad marsj!

Silje-Charina Skog (ambassadør i Agenda Nord-Norge og ekte Sørreisa-væring) utfordret folk i Midt-Troms-regionen til å dele sine tanker for fremtidens Nord-Norge i et leserinnlegg i Folkebladet den 4.desember. Tittelen på innlegget var «Hvor var du da Brå brakk staven?», en hentydning til at Nord-Norge brakk staven da Agenda Nord-Norge ble født i fjor. Det å brekke staven kan (som i Oddvar Brå sitt tilfelle) vise til at man ser at det umulige er mulig. Et samlet Nord-Norge for et felles mål; Et Nord-Norge i kraftig vekst!



Vel, jeg håper Skog har rett. At vi endelig skal kunne se en samlet landsdel. En landsdel som ser det store bildet, ikke bare sitt eget gårds -og bruksnummer. Vi har i alt for lang tid slitt med et utfordrende mindreverdighetskompleks i nord. Vi har inntatt en rolle som en slags utpost, og det til tross for den enorme verdiskapningen Nord-Norge står for. Fiskeriene i nord står alene for eksport av nesten 20 millioner måltider hver dag! Så kan man stille seg det betimelige og forunderlige spørsmålet; hvorfor har vi ikke kommet lengre enn det vi har?

Jeg mener at Agenda Nord-Norge har en viktig misjon. Jeg vet at det har vært rettet kritikk mot dette fordi mange ser på det som ren lobbyvirksomhet fra næringslivets side. Ja, det er lobbyvirksomhet. Hvorfor skal ikke vi i nord lobbyere for oss selv? Hva er egentlig galt i det? Problemet er jo tross alt at vi ikke har hatt en felles front mot makta som befinner seg vesentlig lengre sør. I Oslo. De må høre oss, og der tror jeg Agenda Nord-Norge kan spille en viktig rolle.

Når pengene skal fordeles i dette flotte landet vi bor i så må vi erkjenne at Nord-Norge i dag er den store taperen. Til tross for verdiskapningen i nord så har imaget vårt blitt til en gjeng sutrete, bannende, subsidierte tullinger som ikke bidrar med annet enn jobb til NAV-ansatte. Det er imaget, men det er ikke slik det er i virkeligheten. Vi må få hele Norge til å forstå hvor viktige vi er, og da må vi starte med oss selv.

For vi har nesten begynt å tro på vårt eget image. Jeg tror at alle vi som bor i nord må gå inn i oss selv og begynne å tenke over hvordan vi vil oppnå ting. Vi må tørre å slå oss mer på brystet, vi må tørre å sette krav, og vi må tørre i fire på kravene også! Eksempelvis ønsker vi ikke å finansiere samferdsel i Nord med egenbetaling. Vi skal få alt dekket av «han stat». Resten av Norge gjør det ikke slik. Årevis med vegring for å ta deler av regninga selv har ført oss i et samferdselskaos. Veiene og fraktrutene vi transporterer fisken vår på (og oss selv) er skrekkelig utdatert. Når skal vi tørre å ta tak i dette?

Vi må brette opp ermene. I hele Nord-Norge. Jeg vil presse på for å få Nord-Norgebanen på plass. Hvorfor i alle dager har vi ikke tog nord for Bodø (og Narvik) i dette landet? Det er jo fullstendig meningsløst! Det verste er at selv våre nord-norske folkevalgte mister troen på Nord-Norgebanen så snart de blir fortalt av makta i sør «at det ikke går». Vi skal ikke finne oss i det! Klart vi skal ha tog!

Så skal jeg hive ut en brannfakkel; skal vi få til en bedring av samferdselen i nord så må vi betale for det selv! Jeg vet at mange ikke vil betale bompenger, men skal vi få til et reelt løft så er jeg redd for at det må til. Så da kan vi velge (også i Midt-Troms); skal vi klage på hullene i veien, eller på bompengene? Valget er vårt.

Silje Charina Skog er en av mange nordnorske ambassadører for Agenda Nord-Norge. Agenda Nord-Norge har satt seg som mål å kjempe for å styrke utvikling i nord og den nordnorske særinteressen. Jeg mener at dette er et steg i riktig retning. Skog lurte på om det var noen i Midt-Troms som ville bidra med «en klar stemme» i kampen for et bærekraftig nord? For meg er svaret ganske enkelt; Count me in!

Assalamu alaikum!

Når en mann treffer en ung pike i byen, en som er jomfru og forlovet med en annen mann, og han har samleie med henne, skal dere føre begge to til byporten og steine dem i hjel, piken fordi hun ikke ropte om hjelp enda hun var i en by, og mannen fordi han krenket en annen manns kvinne. Slik skal du rydde ut det onde hos deg.

En kvinne skal ta imot læren i taushet; hun skal underordne seg. Jeg tillater ikke en kvinne å opptre som lærer, heller ikke å være herre over mannen; hun skal være stille.

Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom!



I dag har jeg hatt en tung og tankefull dag. På nyhetene ser jeg at asylmottak i Norge brennes ned. At høyreekstreme krefter bruker vold for å snakke sin sak. Vi er under angrep, sier de. Norge er truet. Kommentarfeltene bobler over av hat og kraftige uttrykk. Det er på tide å innse at debatten rundt flyktningkrisen og innvandring generelt har tatt en helt feil retning.

Jeg er ikke i tvil om at debatten så langt har vært for polarisert og alt for lite nyansert. De mest innvandrings-kritiske røstene tenderer til rasisme. Men det er ikke bare rasismen vi ser. Vi ser en rekke feiloppfatninger og synsinger som ikke reflekterer virkeligheten. Vi ser at en hel religiøs gruppe blir skjært over en kam. At en fredelig muslimsk gutt på 14 år blir stemplet som terrorist, når han i virkeligheten er på flukt fra et ekstremistisk helvete.

På den andre siden har vi venstresiden (som jeg tilhører). Her hører man i stor grad en helt annen versjon som i mange tilfeller er like gal som den versjonen av sannheten de taler i mot. Jeg reagerer på naivismen enkelte utstråler. En naivisme som helt klart (etter min oppfatning) er farlig. Det å ikke ta ekstremismen på alvor, det å ikke tro at IS-sympatisører sniker seg med i mengden av livredde flyktninger - er venstresidens største tabbe. 

Debatten har blitt feil og bør løftes på et annet nivå. Det er ikke slik at alle muslimer er ute etter å ødelegge Norge (slik de mest høyreekstreme hevder), eller at innvandringen vi nå ser ikke utgjør en trussel for Norge (slik de mest venstrevridde hevder). Vi bør snarest erkjenne følgende; 1.Ekstremismen i Islam er et reelt problem. 2. Ekstremistene er i et klart mindretall. 3. Vi må iverksette tiltak som gjør at vi kan hjelpe de som trenger hjelp. 4. Vi må iverksette tiltak som avslører de som støtter ekstremisme og bruken av vold for å fremme sin tro eller politiske overbevisning.

Bare for å ha det klart, jeg ønsker å hjelpe. Jeg mener at Norge har et ansvar i forhold til den flyktningkrisen vi nå ser. Jeg er ikke så opptatt av tall (eller antall), men jeg mener vi skal hjelpe så godt vi kan. Derfor er jeg som lokalpolitiker tilhenger av å bosette flere innvandrere i Lenvik. Jeg vet at mange av dem er enorme ressurser og at vi (spesielt i vår landsdel) er fullstendig avhengig av innvandring for å holde folketallet oppe på et bærekraftig nivå.

Men, jeg er bevist på at det finnes kulturforskjeller. Mange av mine kamerater på venstresiden synes å være blinde for akkurat den problemstillingen. Jeg mener ikke at vi ikke skal bosette innvandrere eller ta i mot flyktninger på grunn av kulturforskjeller, men det jeg savner er en ordentlig debatt rundt hvordan vi integrerer innvandrerne på best mulig måte - kulturforskjellene tatt i betraktning.

Jeg har engasjert meg som frivillig i innvandrermiljøet og jeg kjenner mange innvandrere med forskjellig bakgrunn. I valgkampen valgte en ung mann opprinnelig fra Afrika, å kjøre familien sin til Rådhuset for å stemme på meg. Det rørte meg. Jeg har hatt mange tøffe diskusjoner med denne unge mannen, men vi har en gjensidig respekt. De innvandrerne jeg kjenner vet at jeg kan utfordre de, blant annet om deres religiøse tro. Min erfaring er den at de tåler det overraskende bra. I de timene jeg har diskutert Islam har jeg utfordret flere innvandrere på deres kvinnesyn. Vi har hatt livlige diskusjoner, men vi er venner. Jeg mener at det er viktig å prate om disse temaene. Og det er helt ufarlig.

Det aller dummeste vi kan gjøre er å neglisjere de delene av Islam og de delene av kulturen våre innvandrere har med seg som ikke passer seg i det norske samfunnet. Samtidig er de mest høyreekstreme alt for radikal i sine synspunkter. De argumenterer som om alle innvandrerne er like, og de sprer overdrevent mye hat og frykt med sin agitasjon.

De muslimene jeg kjenner utgjør ingen fare for min eller Norges sikkerhet. Mange muslimer sier det samme som kristne nordmenn sier når man kommer inn på de mest kontroversielle versene i deres hellige bok. "Vi tolker det på en annen måte", eller "vi tar det ikke bokstavelig". Det sier troende på tvers av religioner. For hvor ville vi vært hvis nordmenn hadde fulgt bibelen til punkt og prikke? Da ville vi steinet voldtatte kvinner og spyttet på homofile!

Versene øverst i innlegget mitt er hentet fra Bibelen. Det er brutale beskjeder vi ikke tar på alvor i dag. Overskriften "Assalamu alaikum" betyr "fred være med deg" og er den vanligste måten muslimer hilser på. På en side brutale og uetisk bibelvers - og på den andre siden en fredfull overskrift fra muslimsk kultur. Slik er det. Majoriteten av troende, være seg kristne eller muslimer, ser bort fra de råeste og mest umoderne skriftene i sin egen religion. Et mindretall lever hundre prosent etter sin hellige skrift.

All den tid debatten preges av en side som roper nedsettende skjellsord og fordommer, og en annen side som bagatelliserer alvoret i situasjonen, vil murene mellom folket i Norge bli høyere og høyere. Slik det har utviklet seg er Norge på full fart inn i et nasjonalt traume som det vil ta flere ti-år å komme seg ut av. I dag er det de muslimske fundamentalistene vi må vokte oss for. Vi må ta det på alvor. Samtidig må vi verne og beskytte de som flykter fra terroren, vise omsorg og nestekjærlighet. Det hjelper iallefall ikke å brenne ned asylmottak eller å spre hat på nettet. Derfor sier jeg som muslimene når de hilser på hverandre på gata;

Assalamu alaikum! (Fred være med dere!)

 

#innvandring #høyreekstremisme #kulturforskjeller #frykt #medmenneskelighet #islam #kristendom 

In OPS we trust.

I kommunestyret den 22.oktober behandlet Lenvik-politikerne boligpolitisk handlingsplan. Ganske raskt i debatten kom det fram at de samarbeidende partier (Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet) så på OPS (offentlig-privat samarbeid) som den eneste løsningen på å få på plass flere kommunale boliger i Lenvik.

Offentlig privat samarbeid går helt enkelt ut på at kommunen betaler private firmaer for å finansiere, bygge og vedlikeholde offentlige bygg. Fordelen med denne løsningen er at kommunen slipper å ta opp mer lån for å bygge boliger. Problemene med OPS er imidlertid mange. Denne ordningen kan sette kommunen i trøbbel i fall den private utbyggeren går konkurs. Samtidig gir OPS generelt ingen fordeler med tanke på å fullføre byggeprosjekter innenfor tidsfrist og budsjett. Private aktører får også mest sannsynlig en høyere rentekostnad enn kommunen når de skal ta opp lån. Det kan bety mellom 2,5 og 4 prosent høyere rente på byggene. Dette gjør selvsagt ikke leieprisene for kommunen spesielt gunstige.

På sikt er altså OPS et tapsprosjekt. Etter 10, 20 eller 30 år har de private aktørene betalt ned lånene sine med hjelp av leieinntektene fra det offentlige. Kommunen på sin side står igjen med null komma niks. Ikke akkurat noe å rope hurra for, med andre ord.

Per Inge Søreng fra KRF snakket euforisk om OPS fra talerstolen i kommunestyret. Han mener det er bra at Lenvik Kommune ikke tar opp mer lån med tanke på den skrekkelige likviditeten i kommuneøkonomien. Jeg må si at jeg finner dette på grensen til komisk da samme representant har stått og manet det forrige kommunestyret om å "ta mer risiko" når det kommer til offentlige investeringer. Nå, helt plutselig, har altså Søreng bestemt seg for å fremstå edruelig. Problemet er bare at han i praksis svekker Lenvik Kommunes økonomi ved å fremtvinge OPS som det fremste boligpolitiske virkemiddelet. Det er de private utbyggerne som sitter igjen med gevinsten, og det vet Søreng meget godt.

Beate Seljenes fra Høyre hevdet på sin side at OPS var den tryggeste veien å gå. Hun fikk det til å høre ut som om hun og hennes posisjonskolleger viste ansvarlighet ved å innføre en ordning kun de private tjener penger på. Vel, å bruke fellesmidlene som et middel for å stimulere næringslivet er en kjent Høyre-strategi. Hadde hun vært ærlig nok til å si at det var nettopp det hun ønsket så skulle jeg latt det passere, selv om jeg er uenig. Men Seljenes er på en god gammeldags sykkeltur hvis hun prøver å få dette til å handle om ansvarlighet, iallefall så lenge hun er villig til å gamble med felleskapets penger på denne måten.

Oppi denne fantastiske smørja finner vi Senterpartiet. Det eneste bidraget de hadde i debatten (foruten en god del tåkeprat) var at Anders Killie Solli mente OPS kunne brukes i de tilfeller der man trengte å få boliger på plass så raskt som mulig. Greit nok det, hadde det ikke vært for at Killie Sollis uttalelse er like gjennomtenkt som elgjakten ved (eller i) Polar Park. Faktum er det at OPS ikke gir noen fordeler med tanke på å gjennomføre prosjekter innenfor tidsfrister (eller budsjett). 

Høyresiden og Senterpartiet i Lenvik har de siste fire årene gitt oss de samme svarene på alt som er galt i kommunen vår; "dette kan det private næringslivet fikse for oss". Vel, den metoden har ikke vært spesielt vellykket, men de fortsetter i samme stil. Har dere ingen andre virkemidler enn å overlate ansvaret til det private markedet hver gang dere støter på en utfordring? I starten av forrige periode hadde vi store utfordringer innenfor helsesektoren. Geir-Inge Sivertsen og co har nå prøvd å privatisere seg ut av problemene - uten annet resultat enn at problemene er større i dag enn de var for fire år siden. Er det virkelig denne stien dere ønsker å trø en gang til?

Til tross for at posisjonen, bestående av Frp, Krf, Høyre og Senterpartiet brukte kommunestyremøtet til å framsnakke OPS til de var blå i trynet så kom det heldigvis et lite halmstrå av håp mot slutten av debatten da Elisabeth Rognli fra Høyre ville endre ordlyden i innstillingen slik at man ikke bare binder seg til OPS, men også "kan" bygge ut i offentlig regi. På en måte var dette en aldri så liten innrømmelse fra iallefall Høyre om at opposisjonen var inne på noe. Så får vi bare se hva resultatet av denne boligpolitikken blir etterhvert.

Jeg er glad i Jokke og Valentinerne. I en klassisk Jokke-låt synger maestroen selv følgende ord: "Har du problemer med å omgås overdrevent positive folk, du ække alleine, vi er mange som har det sånn". Vel, jeg personlig har ikke problemer med å bruke det private til å løse enkelte oppgaver i samfunnet, men jeg har problemer med å omgås folk som er overdrevent positiv til å løse de fleste oppgavene ved hjelp av private aktører.

Jeg er heldigvis ikke alleine, vi er flere som har det sånn.

 

Religion er uangripelig.

Det forbauser meg at man ikke kan kritisere det folk tror på uten at man blir beskyldt for å trå over en moralsk grense. Å kritisere noens trosretning blir ofte sett på som respektløst. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan man diskutere politikk, samfunn og fotball i det vide og det breie uten at noen reagerer negativt på det? Hva gjør religion, i noens oppfatning, så uangripelig?

Jeg er en ateist. Jeg ble døpt som barn, men jeg viste allerede som 14-åring hva jeg trodde på, eller rettere sagt ikke trodde på. Det jeg lærte på skolen, gjennom historie, matematikk, naturfag og samfunnskunnskap overbeviste meg om at de religionene jeg kjente til var menneskeskapte. Det skyldtes ikke at jeg hadde en lærer som reklamerte for et slikt syn, tvert om. En av de lærerne som har formet meg mest var personlig kristen. Jeg var en minoritet. Jeg var kun en av tre stykker i Sørreisa som valgte å ikke konfirmere meg. En av de andre to var muslim.

Nesten hver gang jeg har, av nysgjerrighet, spurt religiøse om deres tro, så har jeg blitt møtt med skepsis. Hva ønsker jeg å frembringe av reaksjoner ved å stille disse spørsmålene? Hvorfor fornærmer jeg folk ved å stille spørsmål om deres tro?

Vel, jeg gjør det ikke for å fornærme noen. Jeg gjør det fordi jeg lurer på hva deres standpunkt er og hvordan de begrunner sine meninger. Hvis folk mener at homofili er en synd fordi deres religion sier det, ja da er jeg nysgjerrig på hvordan de begrunner det. Jeg er også opptatt av hvordan mennesker kan basere sine meninger på bakgrunn av en "hellig bok". Hva er det som gjør at folk kan mene noe om mye, utelukkende fordi en religiøs tekst forteller dem hva de skal mene om saken? Jeg har problemer med å forstå hvordan folk kan forme sitt tankegods uten noen som helst form for bevis.

Vitenskapen er enkel for meg å forstå. Enten er en påstand riktig, eller så er den gal på bakgrunn av bevis. Mange religiøse svarer meg med følgende melding når jeg konfronterer dem med dette; "Kan du bevise at Gud IKKE finnes?". Det spørsmålet er for meg helt irrelevant, fordi man selvsagt ikke kan bevise at noe som helst ikke finnes. Jeg kan for eksempel ikke bevise at "Det store spagettimonsteret" IKKE finnes. Men det at jeg ikke kan motbevise spagettimonsterets eksistens betyr slettes ikke at det er stor sannsynlighet for at det finnes. Det betyr heller ikke at det er 50/50 i sannsynlighet for at spagettimonsteret eksisterer. Slik ser jeg på det med Gud, Allah, Buddha osv. også. Det er overveldende sannsynlig at ingen av disse gudene eksisterer, men jeg kan selvsagt ikke bevise det.

Det er trist å tenke på hvordan Gud ofte er beskrevet i religiøse tekster. Uansett religion. Gud, slik Gud er beskrevet i de fleste religiøse tekster, er en herskesyk tyrann som reduserer mennesket til en født synder uten egen evne til å skille rett fra galt. Det påstås, i flere religioner, at mennesket trenger religion for å være god. Som om vi mennesker trenger Guds befaling og de ti bud for å unngå å bli drapsmenn og tyver. Jeg mener det er en trist og feilaktig konklusjon. Moral henger selvfølgelig ikke sammen med religion. Det betyr selvsagt ikke at mange religiøse organisasjoner og trossamfunn ikke gjør noe godt! Men min påstand er at de ikke gjør det fordi de er religiøs, men fordi det er gode handlinger. 

Jeg, som ateist, har ingen problemer med å føle omtanke og empati med de som er på flukt fra Syria. Jeg vet forskjell på rett og galt. Det skyldes ikke en skriftlig kilde, men evolusjon og empiri. Vi mennesker har lært oss fordelen med gode handlinger kontra dårlige handlinger gjennom erfaring. Bare se på barn i barnehagen. Etterhvert som de får sosial trening så blir de flinkere til å omgås andre barn, ta hensyn, gjøre gode ting. De handler etterhvert på erfaring - ikke tro.

Dessuten mener jeg, oppriktig, at religion ikke er en god målestokk å bruke for å skille godt og ondt. Jeg mener at mange religioner behandler kvinner på en uverdig og ond måte. Jeg mener de religiøse tekstene i større grad bidrar til ekskludering og forskjellsbehandling enn forsoning og likhetsbehandling. Ta Islams, Katolismens og Mormonkirkens kvinnesyn, for eksempel. Beskrivelsen av kvinnen som en underlegen skapning er udiskutabel. Jeg er uenig i det, fordi jeg vet bedre. 

Hva vi tror på bestemmes i stor grad av hva våre foreldre tror på. Hvis du vokser opp i Texas ender du, med stor sannsynlighet, opp med å bli en konservativ kristen. Som dine foreldre. Hvis du vokser opp i Medina ender du, med stor sannsynlighet, opp med å bli muslim. Som dine foreldre. Dette er, for meg, en god indikasjon på at religion i stor grad er humbug og fantasi. Jeg mener også at det er et overgrep å karakterisere barn på bakgrunn av religion. Hva er et "muslimsk barn" eller et "kristent barn"? Hvorfor tillater vi å gi barn slike betegnelser? Har de valgt det selv? På samme måte er det svært sjeldent at vi beskriver barn på bakgrunn av hva deres foreldre mener politisk. Mine barn har iallefall aldri blitt kalt for "sosialdemokratiske barn". Det er utenkelig.

Jeg mener at religiøse bør tåle å få sin tro utfordret av andre. Vi har akseptert å ha en åpen og ærlig diskusjon omkring alt annet. Ingen stiller spørsmålstegn til at en politiker blir spurt kritisk om sin politikk. Hvorfor kan ikke en prest da få kritiske spørsmål om sin religion uten at noen føler seg fornærmet? Jeg mener at religiøse mennesker i større grad bør tåle å få spørsmål om det de tror på, også kritiske spørsmål.



Jeg er en stor tilhenger av trosfrihet og jeg mener definitivt at alle skal få tro på det de tror på. Men så lenge religion har en så sterk posisjon i samfunnet jeg lever i så forlanger jeg å ha rett til å være kritisk. Jeg forlanger å kunne si at jeg ikke aksepterer Islams kvinnesyn, at jeg ikke aksepterer den norske folkekirkas ekskludering av homofile, at jeg ikke aksepterer den katolske kirkas bagatellisering av overgrep mot barn. Det at jeg ikke tilhører noen av disse trosretningene ekskluderer meg ikke fra diskusjonen. Jeg har en rett til å mene noe om alle religioner så lenge jeg er et menneske. 

Det at jeg bryr meg om slike ting betyr ikke at jeg ønsker å sjikanere noen, men det betyr at jeg engasjerer meg for andre mennesker og for det samfunnet jeg lever i. Det at muslimske kvinner, i Norge, blir diskriminert og utsatt for overgrep av sine menn - angår meg! Når barn blir utsatt for overgrep, med den læstadianske kirkens velsignelse, så reagerer jeg! Det er jeg i min fulle rett til å gjøre.

Verden er for øvrig mye mer en noen tusen år gammel, slik de fleste religioner hevder. Det er også bevist at historien om Adam og Eva er vas. Vi har utviklet oss gjennom evolusjon. Det eneste vitenskapen ikke har funnet svar på (ennå) er hvordan det hele startet. Koranen og Bibelen som litteratur bør behandles som fiksjon. For det er det det er. Hvis det finnes en Gud så er jeg overbevist om at det ikke er en av de menneskeskapte gudene vi har lest om. Jeg nekter også å se på en eventuell Gud slik han/hun/det er beskrevet i de religionene vi i dag praktiserer (spesielt den Kristne og den muslimske Guden): Som en kontrollerende og dømmende gud.

Hvis jeg tror på noe så tror jeg på mennesket og dets egen evne til å skille godt og ondt. Og jeg tror på menneskets evne til å feile. Så enkelt tror jeg at det er. Men hvis du kritiserer meg for det, så skal jeg love deg at jeg ikke skal bli fornærmet.

Gud være med deg :-)

Økt skatt for folk flest.

Da har regjeringen bestående av Høyre og Fremskrittspartiet nok en gang levert et direkte usolidarisk statsbudsjett som rammer folk flest.

Spesielt går dette budsjettet ut over førstegangsetablerere med høye boliglån, studenter, ungdommer og lavtlønte. Den alminnelige skattesatsen blir riktignok kuttet to prosent fra 27 prosent til 25 %. Dette hjelper ikke førstegangsetablerere og de med høye lån. Denne type politikk medfører nemlig kutt i rentefradraget og vil gi en motsatt effekt til for eksempel nyetablerte familier med høye boliglån.

Den usosiale skattepolitikken til regjeringen Solberg når nye høyder med dette statsbudsjettet. De øker momsen på kultur og transporttjenester med 2 prosent, fra 8 prosent til 10 prosent. Dette er en type skjult beskatning som rammer folk flest. Jeg biter meg merke i at lokale Fremskrittsparti-politikere beskyldte meg for løgn i valgkampen da jeg sa at Frp kom til å heve momsen på eksempelvis bussbilletter. I dag er det lett å se hvem som snakket sant og hvem som ikke gjorde det.

Ved å øke momsen på kollektivtransport, kinobilletter, idrettsarrangement og hotellovernattinger, straffer man altså småbarnsfamilier, ungdommen og de lavtlønte. Dette er en usosial beskatningspolitikk som i praksis sier at de som er avhengig av å kjøpe bussbilletter for å komme seg dit de skal, eller familier som ønsker at barna deres skal få gå på kino - skal betale økt moms for å finansiere skattekuttene til de rikeste i landet. Forstå det den som kan.

Statsbudsjettet viser med all tydelighet hvem som drar nytte av Høyre og Fremskrittspartiets skattepolitikk. Det er ikke "folk flest", men det er de rikeste som nok en gang sitter igjen med den feteste sjekken. Husk det, folkens, når dere skal bestemme hvem som skal styre landet om to år. Skal vi fortsette med blått styre for de få, eller skal vi stå sammen om en mer rettferdig og solidarisk politikk?

Valget burde være ganske enkelt, i alle fall hvis du befinner deg i kategorien "folk flest".

Høyhus, lavhus og tullhus.

I det siste har det blitt heftig debattert hvorvidt vi skal ha høyhus på Finnsnes eller ikke. Utbyggerne på Lund-haugen lanserte nylig et bygg som blir høyere enn Gisundbrua. Bygget inneholder en fiskerifagsdel og en borettslagsdel.



Meningene er delte. Noen hevder dette vil gjøre Finnsnes mindre attraktiv og kaotisk. Planene hevdes å bære preg av en total realitetsbrist. Jeg har sett mange reagere med vantro på at vi skal få så store bygg på Finnsnes og jeg har også sett at mange tror det er kommunen som finansierer dette gildet. Det er det da altså ikke. 

Beklager å måtte skuffe de aller verste surpeisene, men jeg må innrømme at jeg liker det som skjer på Lund-neset. I min verden er dette et sunt tegn på en liten by som opplever en knakende god utvikling. Jeg mener det er en misforståelse at høye bygg i seg selv er stygge. Finnsnes vil oppleve en fortetting i årene fremover, det er en naturlig konsekvens av å oppleve vekst.

Andre byer opplever det samme. Se bare til vår storebror i nord, Tromsø. Man ser seg nødt til å bygge i høyden for å kunne utvikle byen. Finnsnes mangler leiligheter i sentrum for å skape liv og aktivitet. Det er svært mange som ønsker å bo i sentrum. Slik er det bare. Nærheten til butikker, bibliotek og andre servicetilbud er forlokkende. Da kan man ikke bare snu ryggen til det som skjer, da må man tenke nytt.

Utviklingen på Lund-neset er en ønsket utvikling. Kunnskapsparken sørger for studietilbud vi før bare kunne drømme om. Vi har fått et fantastisk bibliotek. Amfi-senteret like ved er en etablert suksess. Nylig åpnet et nytt handelssenter på den gamle Tirb-tomta med bravur. Næringslivet investerer i sentrum og det gjelder i aller høyeste grad utbyggerne på Lund-haugen.

Fiskerifagbygget som skal bygges til neste år er svært viktig for å knytte til seg kompetanse og nye funksjoner for fiskeriene på Senja. Dette vil bli en suksess. Det er jeg helt sikker på. At utbyggerne også tenker boliger i sammenheng med Kunnskapsparken, Amfi-senteret og Fiskerifagsbygget er etter mitt skjønn helhetlig tenkning. Vi må ikke stoppe der!

Vi trenger et nytt hotell på Finnsnes. Vi har ikke nok senger til de som besøker Finnsnes i dag. Vi trenger også et hotell med gode konferansefasiliteter - sett i sammenheng med det som skjer i fiskerinæringa og på studiesenteret. Videre mener jeg at vi bør bygge enda flere boliger i sentrum, gjerne flere leiligheter for førstegangsetablerere og enslige. Det er viktig for Finnsnes at flere bor i sentrum for å skape et levende sentrum.

Jeg støtter utviklingen på Finnsnes, med et forbehold. Vi må passe på at den arkitektoniske utviklingen står i stil med visjonene våre. Den nye handelsparken er en gullgruve for Finnsnes, men den er ikke en estetisk suksess. Vi må passe på at byggene kler byen. Det handler ikke om høyhus eller lavhus, men hvorvidt byggene kler byen og det landskapet de bygges i. Vi må holde tunga rett i munnen slik at Finnsnes kan bli like fint som potensialet tilsier.

Til slutt vil jeg bare si at trafikkløsningen i sentrum må på dagsorden igjen. Gjerne så fort som mulig. Jeg håper vi kan finne rom til en gågate, og jeg håper vi kan finne en vei utenfor sentrum til tungtrafikken. Med flere folk boende i sentrum er det også en nødvendighet at vi ser på forholdene for de myke trafikantene. Her må vi politikere samles, gjerne tverrpolitisk, for å finne de gode løsningene for byen vår.

Vi diskuterer ikke høyhus eller lavhus. Vi snakker ikke om sentrum eller distrikt. For at distriktene våre skal ha det bra så må vi tørre å drive sentrumsutvikling. Hvis Finnsnes sakker akterut så vil hele regionen sakke akterut - på sikt. Vi bør diskutere, på en positiv måte, hvordan vi skal drive en god by-utvikling.

Hvis diskusjonen kun skal handle om at høye hus er stygge, mens lave hus er pene - så sitter vi bare igjen med en type hus; Tullhus.

Les mer i arkivet » Mars 2017 » Februar 2017 » Januar 2017
Kay Erling Ludvigsen

Kay Erling Ludvigsen

35, Lenvik

Leder i Lenvik Arbeiderparti. Interesser: Politikk, film, musikk. Vil gjøre verden til et litt bedre sted :)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits